TØFF TID. Høstens trusler, muntlig og i brevs form, har tappet familien Gharahkhani for krefter, og Bijan har en dårlig følelse med det som har skjedd. Men nå, nå er det jul. FOTO: NILS J. MAUDAL

Brobyggeren

Bijan Gharahkhani er høyt og lavt. Det har sin pris.

TEKST: GRO ELLINGSGARD FOTO: NILS J. MAUDAL

For du skal ikke tro at du er noe...

Joda, han er muslim, men først og fremst er Bijan Gharahkhani en engasjert og velmenende humanist.
Når sant skal sies er han ikke så veldig religiøs i det hele tatt. Hans visjon er respekt, på tvers av kulturer, religioner, hudfarge og meningsforskjeller.
Så er det vel derfor det henger en helt vanlig adventsstjerne i kjøkkenvinduet hjemme hos han og Sara, akkurat som i resten av nabolaget i Skotselv.
Så er det vel også derfor datteren Mona hver jul pynter en helt vanlig norsk gran med kuler i rødt og gull - og serverer nystekt kalkun på julaften. Skulle ikke Bijan feire jul i Norge, når han gjorde det med kristne venner allerede lenge før flukten fra Iran?
Så er det vel også derfor folk som Svein Ludvig Larsen, prest i Den norske kirke, er en av Bijans mange venner og en meget god samarbeidspartner.
Og kanskje er det derfor han som lyn fra klar himmel ble en slags hakkekylling for humanismens motstandere i Øvre Eiker. Truslene som kom, kom som en bombe.
-Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det var et sjokk, innrømmer Bijan Gharahkhani.

DÅRLIG FØLELSE. Persiske tepper på alle gulv er egentlig det eneste som minner om Iran hjemme hos Bijan og Sara.
Ja, og så krukken med store silkesolsikker bak juletreet.
Samt det faktum, selvsagt, at det sitter en iraner i den røde sofaen og byr på kaffe, nøtter, sjokolade og frukt.
Det er stille i huset. Bijan har sendt familien sin til Italia på førjulsferie. De trengte en pause nå, mener han. Selv har han tatt noen dager fri hjemme, for å finne ro og hente nytt overskudd.
Høstens trusler, muntlig og i brevs form, har tappet familien Gharahkhani for krefter, og Bijan har en dårlig følelse med det som har skjedd. Tyngst er ansvaret for familien.
-At de ble skremt og redde, er det vanskeligste. Jeg vet hva jeg gjør. Jeg er ikke redd. Men jeg beklager overfor familien at jeg er så engasjert. Jeg har vært lite hjemme. Likevel har jeg deres støtte, sier han.

ØNSKET FORANDRING. Hjemme i Teheran, før sjahens fall, tilhørte Bijan Gharahkhani de mange som ønsket regimeskifte og forandring i Iran.
Han var en engasjert og aktiv tenåring, med store håp for fremtiden. Da sjahen falt, var også Bijan glad - og sikker på at mye skulle bli bra.
-Men det gikk helt feil vei. Iran gikk ikke mot fremtiden. Iran gikk 100 år tilbake i tiden. Mange ble fengslet, også mange av mine venner. Og da krigen kom, tenkte jeg at vi måtte ut; jeg, Sara og Masud, som bare var tre år den gangen.
Med hjelp fra bekjente flyktet den lille familien på en buss til Tyrkia. Bijan tror det var ettermiddag da de kom til grensen. Han husker ikke så veldig godt, og han var litt redd, for i lommen hadde han falske pass.
Flere av Bijans venner og slektninger hadde allerede flyktet til Europa og USA. Saras søster bodde i Norge, og en menneskesmugler sørget for at Bijan og hans nærmeste også landet her. Det var i desember 1987, for snart 20 år siden.
Bijan har aldri angret:
-Norge er det riktige stedet for meg nå. Jeg har allerede mistet ett hjemland. Jeg skal ikke miste ett til.

SOM EN FOSS. Bijans oppriktige engasjement for medmennesket, store og små, kommer til uttrykk både i ord og handling. Snakketøyet hans er svært sjelden i ro.
Bijan snakker som en foss. Og han snakker godt norsk, for språk er nøkkelen til integrering og suksess i nytt land, mener han.
-Uten kommunikasjon er det isolasjon, sier Bijan.
Han snakker mer enn gjerne om sin politiske plattform og sitt syn på livet, om respekt og demokrati. Han snakker ikke fullt så gjerne om denne tunge høsten.
Men faktum er at han først ble truet av en Vigrid-sympatisør under et besøk i den lokale banken i Hokksund. Det var ubehagelig, men de to skværet opp. Så kom brevet. Det var sendt til Bijan hjemmeadresse, hans kone Sara åpnet det, og innholdet var svært skremmende. Bijan tolket det som åpenbare drapstrusler og anmeldte saken. Kripos ble koblet inn.
Heldigvis har han og familien fått god støtte. Venner og kolleger har vist sin sympati i stort monn. På Drammens Tidendes meningssider har både prest og legmann vist sin sympati. Og på det store spisebordet i stua vokser en allerede stor bunke julekort.
Ett av kortene er signert Stortingets president, Thorbjørn Jagland, som er én av mange som sender Bijan og hans nærmeste en ekstra varm tanke til jul.
Et annet kort er anonymt, men ordene som står der varmer likevel, og Bijan tar dem til seg og lagrer dem.
-Disse vonde tingene som har skjedd, kan ikke forandre meg, vet du. Smil er livet mitt, smiler han.

OLA OG KARI. Bijan Gharahkhani blir svært sjelden sint, men han er et typisk følelsesmenneske. Han kan gråte av fortvilelse, men også hvis han blir rørt. Han kan gråte av en stemning. Han smiler ofte, og han har en type underfundig humor som kan få andre til å trekke på smilebåndet.
En gang i kommunestyresalen vakte han almen munterhet, da han skulle forklare sine politiske kolleger hva han føler for sitt nye hjemland.
-Jeg har det så godt her. Det er bare lekkert, sa Bijan.
I alt sitt virke, både i politikken, i sitt aktive arbeidet for andre innvandrere og i arbeidet for og med ungdommen i Øvre Eiker, er han opptatt av å være brobygger - mellom religioner, mellom kulturer, mellom mennesker.
-Norge er blitt et multikulturelt samfunn. Vi må ha plass til og rom for alle. Det er ikke lenger bare Ola og Kari som bor her. Også Ali og Bijan og mange andre er kommet, og alle må bli sett og hørt, sier Gharahkhani.

ET STORT HOPP. Det var desember, kaldt og mye snø da Bijan kom til Norge.
Han kom fra en by med 16 millioner innbyggere, og etter opphold på Tanum asylmottak og en periode i Sarpsborg, kom han med den lille familien sin til Øvre Eiker i 1988.
-I Skotselv bodde 300-400 mennesker, tror jeg, så det var litt av en overgang, vet du, sier Bijan.
Likevel ble Skotselv fort et godt ståsted. Det viktigste var tryggheten, sier Bijan, ro rundt livet og muligheten til å tenke fremtid.
Det aktive livet i Norge startet med en karriere som assistent ved bygningsetaten i Øvre Eiker. Fordi Bijan mente - og mener - at det er svært viktig for innflyttere å bli en del av samfunnet, kastet han seg inn i politikken.
-Jeg kan ikke flykte fra engasjement. Jeg har det i blodet, smiler han.
I 1988 var det ikke mange fremmedkulturelle innflyttere i Øvre Eiker. Bijan skaffet seg norske venner.
-Det var ikke vi og de. Det var oss den gangen, sier han.
Da minstejente kom til verden, fikk hun navnet Mona. Høres veldig norsk ut?
-Mona er internasjonalt, sier Bijan.
-Det er et fint navn. Det brukes i mange land. I Iran også.
Bijans barn er norske og begge har fått en viktig arv fra far; de er menneskekjære. Masud går i farens fotspor som aktiv politiker. Han har lært dem verdien av å delta aktivt for å forme fremtiden.

VISER ANSIKT. Bijan er også en av mange aktive i "Øvre Eiker viser ansikt", og gjennom arbeidet som leder i Buskerud innvandrerråd må han turnere både kulturelle og religiøse forskjeller.
-I Buskerud bor det nå folk fra 200 forskjellige nasjoner. Det er en berikelse! Og jeg respekterer alle. Det er dét jeg arbeider for, sier han.
Dialog, respekt og toleranse er Bijan Gharahkhanis fremste fanesaker. Og han kan mer enn å snakke.
For to år siden, da julebelysningen glimret med sitt fravær i Skotselv sentrum, var det en muslim som tok affære.
-En nøytral og radikal muslim, humret Bijan den gang, etter en omfattende jakt på ansvarshavende. Bijan hadde ringt teknisk etat, som henviste til brannstasjonen, som henviste til E-verket, som sa at - jo da, de hengte opp julegatebelysning - på bestilling fra næringslivet.
Bijan ringte rådmannen, og Jostein Barstad lot seg begeistre av den muslimske julegateforkjemperen i Skotselv. Ti minutter senere var saken løst. Kommunen betalte regningen - og overlot for ettertiden det lysende ansvaret til Grendeutvalget. Og der har selvsagt Bijan Gharahkhani en finger med i spillet. Der også.
-Vi må jobbe sammen, sier mannen som føler seg mer inkludert enn integrert.