Skjult kiosk - går så det suser

E 18 er lagt om, naboene er ekspropriert bort, ingen skilt viser vei. Men Dalen Kiosk går så det suser.

Pølsebua i Kobbervikdalen har eksistert i 40 år, men ingenting minner om jubileum. Sant og si var vi på god vei ut mot nye E18 før vi skjønte at vi hadde misset på avkjøringen. Så feil tar ikke tusenvis av andre. Kiosken har en omsetning på mellom halvannen og to millioner kroner i året, ifølge innehaveren Berit Johansen, som blir minnet om noe hun nesten har glemt:
- Hva med et lite skilt?
Joda, hun har hatt skilt av og til, men det ene ble fjernet av veivesenet, det andre bleknet til uleselighet i sola.
- Jeg bør kanskje ha et, for å minne folk om at det er på tide å ta en tur. På den annen side så ser jo ikke folk om pølsene er gode på et skilt, sier hun.
Sant nok. Det er ryktet som teller.
Dalen Kiosk ble åpnet samtidig med E 18 sankthansaften 1959 av Johan Johansen, løsemiddelskadet gulvsliper. Kioskløyve var uførepensjonertes privilegium på den tiden, og Johansen fikk seg en pølsebu i veikanten nederst på jordet. Trafikantene stoppet i ett sett. Han måtte utvide til kiosk med to luker og parkeringsplass som monnet. Johansen er fortsatt oppegående i en alder av 91 år, men overlot kiosken til datteren i 1991.
- Jeg var bare 12 år da vi åpnet for 40 år siden. Det var veldig trafikk og åpent fra 9.00 til 23.00. Da veien ble lagt om trodde vi at vi måtte stenge, men kundene sa at de ville komme selv om de måtte kjøre en omvei, og det gjør de. De er veldig trofaste, sier Berit Johansen mens hun plukker mikroskopiske biter iskrempapir fra rød grus utenfor den gusjegule kiosken i 1960-talls design uten en eneste reklame. Ingen skilt her heller.
- Nei, hvorfor det? Har man først kommet så langt som hit trengs ikke skilt, vel.
Vi har hørt om folk som snakker om Dalen Kiosk med stjerner i øynene og gjerne reiser enkomst fra Lier, Mjøndalen og Konnerud til Kobbervikdalen, for å spise pølser, bløta rundstykker og drikke cola fra glassflaske. Langs veien til målet ligger drøssevis av andre pølsebuer som passeres med skylapper.
- Hva er hemmeligheten?
Berit Johansen nøler så lenge med å svare at vi frykter å ha stilt et utidig spørsmål om forretningshemmeligheter. Men så viser det seg at hun bare tenker seg om. Hun er visst ikke riktig sikker på hvorfor det ruller og går, nærmest av seg selv. Men så får hun en ide:
- Ja, det er gode pølser, altså.
Vi nærmer oss. Pølsene i Dalen Kiosk er ferskvare laget etter den gamle Braathen-oppskriften, nå overtatt av Krone. De kokes og trekkes på stedet og må behandles med omhu og kjærlighet, for ikke å sprekke.
- De har aldri vært frosset. Det er ikke så vanlig i dag, sier hun idet pølsebilen svinger inn og avleverer dagens 20 kilo, normalt forbruk en vanlig kveld. Like etterpå kommer bilen fra Diplom-is.
- Ville det ikke vært mer patriotisk med Drammensis?
- Vi har holdt oss til samme isen i alle år. Det var de som leverte kiosken her. Vi holder oss til den gamle bakeren også. Han har bare skiftet navn. Solstad-Nielsen leverte de lange rundstykkene vi ville ha istedenfor de små, søte. Snart brukte hele byen lange rundstykker.
- Jeg forsøkte meg med hamburgere, men det var det nesten ingen som ville ha. Så prøvde jeg med pizza og grillpølser, men de skulle ikke ha det heller. Det er de vanlige pølsene folk kjører langt for å kjøpe.
I Dalen Kiosk kan du også få rundstykket bløta i buljong , en minnerik opplevelse for eldre og en ny for nye generasjoner. Og cola på glassflaske - den reneste museumsgjenstand for plast- og boksgenerasjonen.
- Noen påstår at «glasscola» smaker bedre. De sier den er kjøligere og har mer fres, sier Berit Johansen og røper enda litt mer om å lykkes uten neon-skrik: Hun følger med. Fotballkamp, håndballturnering, barneteater og fint vær varsler høydepunkt i salget. Da må hun være beredt.
- Alt avhenger av hva som skjer i Drammen. SIFs tilhengere er trofaste. Unger som har sparket fotball skal ha pølser og is som belønning. En supportergjeng fra Svarstad pleier å ringe fra Lierbommen og melde ankomst når de har vært på Ullevål, sier hun mens Vestfoldbanen dundrer avsted oppe i lia på den andre siden av Kobbervikdalen og er det eneste tegn til liv før åpningstid klokka 17.00 og det blir folksomt på grusen utenfor Dalen kiosk. Folk som husker pølsekjelen fra de var barn har med seg barn og barnebarn.
Berit Johansen har plutselig tenkt ferdig svaret på spørsmålet om hemmeligheten bak kiosken uten skilt. Kan det være noe mer enn bare pølsene som trekker?
- Kanskje det er noe med at noe er forholdsvis stabilt i livet og ikke bare forsvinner, foreslår hun og ser på klokka. Det er på tide å sette over pølsevannet.

 
()