Tidligere Frp-høvding Carl I. Hagen er ikke lenger sentral i valgkampen. Derfor tok han seg til til både intervju og en kaffekopp i feriebygda Sande.

Superreserven Carl I. Hagen

Carl I. Hagen er ikke på laget lenger. Han sitter på benken. Men reserver har kommet inn og avgjort viktige kamper før.

2009: Carl I. Hagen sitter på benken. Men reserver har kommet inn og avgjort viktige kamper før.

1978. Under Frps landsmøte dette året overtar Carl I. Hagen som formann etter Arve Lønnum.

1995. Carl I. Hagen måtte ha politibeskyttelse da han holdt 1. mai-tale på Grünerløkka. Demonstranter kastet både gjenstander og egg mot Frp-formannen.

SANDE: Augustsola steiker i Sande sentrum. Carl I. Hagen halter over torget mot Stasjonen kafé og pub.

Han skal videre til hytta på Holm etterpå, men dit vil han ikke ha med fremmede.

Den høyre hofta hans er tydelig vond. Det er slark i leddet. Nå vil han under kniven så fort som mulig.

Et par ungdomsskoleelever sitter på en steinkant og fortærer hver sin bagett. De drar kjensel på den tidligere Frp-høvdingen og vinker forsiktig. Carl I. Hagen smiler og nikker tilbake.

Han er kledd sommerlig. Lyseblå skjorte, beige bukse og blå og brune seilersko. Og selvsagt den blå partijakka.

– Elis forslag til antrekk, som vanlig?

– Nei, det var faktisk mitt eget.

Carl I. virker stolt når han sier dette. Det er ikke ofte han finner fram eget antrekk. Der er Eli sjef. Ektemannen har ikke peiling, ifølge henne.

Men så innrømmer han.

– Dette antrekket må da være bra. Det ble godkjent til 60-årslaget til min søster i går. Men det var Eli som la det fram!

Forsett kjendis

Vi benker oss ved et bord. En avdeling fra en barnehage har lagt formiddagsøkta til sentrum. Barna leker og storkoser seg i finværet. Tantene, derimot, har for lengst oppdaget feriegjesten, småprater seg imellom og gløtter bort på kjendisen.

Hagen virker uforstyrret. Han vil ha kaffe og wienerbrød. Men wienerbrød får han ikke. Bakeren har ikke bakt det i dag. Et stykke tertekake med eggekrem og friske jordbær duger det også. Han virker fornøyd.

Han setter teskjeen i kaken, tar en real bit og smaker.
– Godkjent, sier Carl I. Hagen og smiler på sin sjarmerende måte.

Smilet og kroppsspråket han har vært kjent for i alle sine aktive år som politiker.
Fire år er gått siden han forlot jobben som parlamentarisk leder i Frp. Og tre og et halvt år siden han lot Siv Jensen overta som formann.

Det er ikke bare enkelt å miste sin faste plass på laget.

– Å være tilskuer er langt tøffere enn jeg trodde. Når folk ringer meg nå, henviser jeg dem bare til Siv. Av og til er det tungt å svelge. Noen få gjesteopptredener blir det nok fram mot valget. Men bare ganske få i forhold til tidligere. Da rakk jeg 100.

Hagen tenker. Han ser seg rundt.
– Jeg skal ikke bli noen syvende far i huset. Tro meg bare. Men...............

Han tar nok en drop out før han fortsetter.
– Jeg har allerede måttet kvele noen gode ideer. Ja, jeg har det.

Stortrives på sommersted i Sande

Ei lang slettes avstand sørover på gamle E18 fra Sande sentrum, ligger sommerstedet til ekteparet Hagen. Det kjøpte de etter at de solgte huset sitt på Nøtterøy for tre år siden og flyttet tilbake til Oslo.

I tillegg til huset som de kjøpte til hytte, var det tre småhytter.

Sammen har Eli og Carl I. rehabilitert huset med nye gulv, tak, vegger og ny innredning. Alt utført med egne hender. De tre småhyttene er revet og erstattet med tre nye ferdighytter.

Ekteparet stortrives i Sande. Faktisk mye bedre enn på Nøtterøy. Der fikk de ikke være i fred. Sightseeingbåter sakket farten. Fra høyttaleranlegget kunne de høre guiden. «Ser dere det svære huset der oppe. Der bor Carl I. og Eli Hagen».

– Folk kom til og med opp i gården vår for å se på huset. Vi følte oss nærmest som en turistattraksjon. Det var ikke mye tess, sier Carl I.

På feriestedet på Holm har de to turtelduene allerede lagt igjen mye av sjelen sin. Eli er den kreative. Carl I. er grovarbeideren. Han elsker å kjøre gravemaskin. Det har han fått gjort til gagns de siste tre årene. Ikke minst da de anla sin egen sandstrand.

– Stranda ble flott. Den er ikke mer enn ti meter, men det holder i massevis til oss.

Egen brygge er det også blitt. Den deler ekteparet med to andre hyttenaboer.

Elsket og hatet

Kaken er fortært og kaffekoppen tom. Han takker ja til påfyll mens han hilser blidt på en middelaldrende dame som fester blikket idet hun passerer.

Eksformannen er ikke glemt. Fire år som visepresident på Stortinget har ikke gjort ham usynlig. I hvert fall ikke foreløpig.

Det blir nok ikke lett å glemme Carl I. Hagen. Den største siden Einar Gerhardsen, mener både politiske kommentatorer og politiske kolleger.

Samfunnsredaktør Kyrre Nakkim i NRK mener Hagen skapte et politisk parti fra ingenting.
Politisk redaktør Arne Strand i Dagsavisen er minst like raus mot den avgåtte partiformannen. Han mener den tidligere formannen helt alene gjorde Frp til en suksess gjennom sin stil og sin evne til å gripe saker som folk umiddelbart følte noe for.


Hagen lytter og blir nesten litt forlegen av all skrytingen. Mindre forlegen blir han ikke når han hører hva statsminister Jens Stoltenberg har å si om ham.

– Jeg vil savne debattene med Carl I. Hagen. Han har vært en del av mitt politiske liv siden 1979.

Hagen lar seg smigre. Han liker helt klart at noen også snakker pent om ham. For det er nok av folk som har gjort det motsatte opp gjennom årene. Han er blitt beskyldt for både det ene og det andre.

Da Carl I. Hagen for vel et år siden offentliggjorde at han ville trekke seg ut av politikken og ikke ta gjenvalg etter høstens valg, var det mange røster som spådde at Frp ville gå til helvete. Men så har faktisk det motsatte skjedd, skal vi tro meningsmålingene.

– Jo, det har vært mange tøffe tak. Søviknes-saken og bråket på Bolkesjø hvor flere av urokråkene i partiet ble ryddet av veien. Bare Øystein Hedstrøm ble igjen av «syverbanden». Det fikk jeg mye kjeft for. Folk trodde jeg støttet ham. Men det var ikke tilfelle.

Ved årtusenskiftet var det totalt kaos i partiet. Frp var halvert på meningsmålingene. Carl I. var helt i kjelleren. Da dro han og Eli til ferieparadiset sitt på solkysten i Spania. Formannen lå til sengs i fire døgn før han kom sånn noenlunde til hektene igjen.

Under landsmøtet på vårparten i 2001 fikk han full oppreisning.
– Jeg var kjempenervøs. Gruet meg virkelig da jeg var på vei inn i salen i Folkets Hus på Youngstorget. Men hva opplevde jeg?

Hagen blir nesten rørt når han forteller.
– Jeg ble møtt med stående applaus. ALLE i salen reiste seg. Da fikk jeg tårer i øynene.


Var du en tøff sjef?

– Nei, nei nei!!!

Carl I. rister på hodet. Flere ganger.
– Som parlamentarisk leder er du valgt på nåde. Du kan bare ikke sjefe over dem som har valgt deg.

Stille og beskjeden

Ingen av de gamle klassekameratene i realklassen på Persbråten gymnas trodde det skulle bli politiker av Carl I. Hagen. Til det var han altfor beskjeden.

Mens klassekameratene stadig vekk høstet applaus for kloke uttalelser, satt bare Carl I. der. Han visste han kunne sagt det samme som de andre, men fikk det bare ikke til.

– Det stemmer nok det. Jeg var livredd for å dumme meg ut og var mye nervøs. Lekselesingen var det så som så med. Jeg hadde en uvane og sov middag nesten hver dag fra 16–18. Leksene begynte jeg på først når klokka hadde passert 23.

Stilene skrev han sent på natten. Han kunne gjerne holde på til lyse morgenen. Innimellom leste han Kriminaljournalen. Derfor var øyelokkene ofte tunge allerede før første time hadde startet.

Så havnet han i England. Først i Sunderland, deretter i Newcastle. Han ville bli ingeniør, men strøk i ren matematikk og valgte i stedet økonomistudier.

Der skjedde det noe med Carl I. Hagen fra Røa. Plutselig hadde han ikke masse kjente rundt seg. Han våget seg frempå med sine meninger. Snart var han en av de toneangivende i studentpolitikken i Nord-England og utfordret Jack Straw til kampvotering om vervet som visepresident i National Union of Students.

Carl I. Hagen fra Norge tapte klart for studiekamerat Jack Straw. Hagen dro hjem etter endte studier og kastet seg hodestups ut i politikken. Resten av historien er kjent for de fleste. Jack Straw er i dag justisminister i Gordon Browns regjering.

Privilegert og hemmelighetsfull

Carl I. Hagen vil ikke gå i graven med dårlig samvittighet. Derfor hadde han opprinnelig en klar rettesnor:

«Går det galt med Norge når jeg blir 60, så har i alle fall jeg gjort mitt for at dette ikke skal gå til helvete».

Hagen ler når han forklarer.
– Nå har jeg endret tallet til 70. Kanskje 80 også!

– Men da er du en godt voksen mann?

– Hvis man ikke har fått orden på eldreomsorgen her i landet innen 2017, så skal jeg høyt og tydelig si til meg selv: Du gjorde ditt, Carl Ivar!

Selv etter 28 år som formann i Frp, ble han verken statsminister eller stortingspresident. Men han er ikke skuffet. I hvert fall viser han ikke det utad.

– Nei, egentlig ikke. Jeg har hatt det utrolig gøy som politiker og føler meg akkurat nå veldig privilegert. Jeg har mye å skryte av. Ikke minst alle nekrologene som er skrevet om meg både da jeg fylte 50, 60 og da jeg gikk av som parlamentarisk leder og formann for partiet.

– Er det mulig ikke å være litt skuffet?

Hagen smaker lenge på spørsmålet. Eller kanskje er det smaken av friske jordbær som fortsatt henger i ganen?

– Jo, litt skuffet er jeg nok. Jeg hadde helt sikkert greid jobben som stortingspresident. Men Jørgen Kosmo fikk den.

Statsråd kan han derimot bli hvis Siv Jensen blir bedt om å danne regjering etter stortingsvalget.
Om lysten til en slik jobb, er han svært hemmelighetsfull. Selv etter å ha fått spørsmålet for tredje gang, nekter han å kommentere.

– Spør Siv Jensen.

– Hva tenker du?

– Den tanken deler jeg ikke med noen. Blir jeg spurt, skal Siv få det svaret. Hun skal slippe den belastningen i forkant.

Stoler på Siv

Carl I. Hagen stoler fullt og helt på sin arvtaker Siv Jensen, men vil ikke være med på at han har gjort henne til den hun fremstår som i dag.

Men han innrømmer at han så talentet hennes allerede da hun kom inn på Stortinget i 1997, og at han nok la en del føringer. Formannen satte etterfølgeren på tunge jobber for å teste henne.

– Jeg kastet henne på dypt vann. Hun fikk virkelig brynet seg på Per-Kristian Foss i finanskomiteen. Men hun lærte å svømme selv.

Mobilen ringer. Carl Ivar reiser seg for å gå litt vekk fra bordet. Men han har tydelige startvansker. Hofta er ikke snill mot ham.

Snart er han tilbake.
– Det var Klassekampen. De får vente.

– Jaså, du har fortsatt et ord med i laget?

Han ser nesten forbauset ut etter å ha fått et slikt spørsmål.

– Nei. Det er Siv som er sjefen nå. Hun får svare, selv om det fortsatt klør litt. Det må jeg innrømme. Jeg tar meg i det stadig vekk.

Avisoman som han alltid har vært, river han stadig vekk ut artikler fra avisene og legger dem på pulten sin. Men så tenker han: Dette er ikke mitt bord lenger. Dermed havner utklippene i søppelkassen.

Familie og venner

Carl I. Hagen slipper ikke fremmede så lett innpå seg.

Privatlivet til ekteparet Hagen har vært en godt skjult hemmelighet i alle år. Men han løfter likevel litt på sløret og innrømmer at det nok ikke bestandig har vært like enkelt å være barna hans. Særlig ikke på den tiden hvor fokuset helt og holdent var rettet mot innvandring. Derfor skjermet han dem så godt det var mulig.

– Klart det var tøft fra tid til annen. Det gjaldt både barn og stebarn. De var små den gang, både mine to og Eli sine to. Jeg bodde ikke sammen med mine. Som så mange andre, var jeg weekendpappa.

Selv tror han stormen rundt innvandringsdebatten var den tøffeste for dem. Men samtidig tror han den gjorde barna tøffere.

Nå er de harde slagene heldigvis over. Hagen er nesten pensjonist.

– Pensjonist?

Han tygger på ordet. Flere ganger.

– Fæle greier. Skjønner dere hvorfor jeg er opptatt av seniorpolitikk. Folk kan ikke bråavslutte arbeidskarrieren. Gradvis nedtrapping er løsningen. Gjerne til du er 80, bare hode og kropp fungerer.

Den kurven har han tenkt å følge selv. Ta noen konsulentoppdrag, kanskje i et kommunikasjonsbyrå. For kjeften holder det nok gående til siste slutt hos den karen.

– Kanskje kan jeg leies ut fra Carl/Eli AS. Da kan Eli fakturere på firmaet.

Fritid blir også viktig i fremtiden. Mer tid til barn og barnebarn. Og ikke minst Eli. Han har hatt konstant dårlig samvittighet for dem alle sammen i årevis.

Det eneste han har holdt fast på, er tennisen én gang i uken. Da spiller han med den eneste vennen han har.

– Det blir mye Eli og meg. Både hjemme, i huset i Spania og her på hytta i Sande.

– Angrer du på noe?

– Jaaaaa.

Han drar veldig på det.
– Jeg er nok litt lei meg for at jeg aldri har hatt tid til venner. Likevel har jeg en klar filosofi: Ikke se tilbake på livet. Da graver du deg bare ned i et svart hull.

– Du vil fortsatt holde det gående?

– Selv om jeg har lest alle nekrologene mine, er det ikke slutt. Det er fordelen!