Terningkast 5

Fremdeles på høyden

Ukens premierer byr på gjensyn med en komiker på kanten, en søt sippefilm og en thriller som blander poesi og drap.

«The Dictator»
Komedie fra USA med Sacha Baron Cohen, Anna Faris og Ben Kingsley.
Aldersgrense 11 år. 1 t. 25 min.
Regi: Larry Charles

Facebook-knapp kommer her

Sacha Baron Cohen var hysterisk festlig i «Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kasakhstan» (2006), og selv om «Brüno» (2009) var en langt svakere sak, var det nok å fnise i skjegget av der også. For som kjent har Baron Cohens greie vært å konstruere ville karakterer, oppføre seg besynderlig, og fange de reelle reaksjonene til intetanende stakkarer.

LES ANMELDELSE: «Elsk meg igjen»Terning 4

I «Borat» var han en vennlig, men usivilisert, mannssjåvinistisk, homoredd og sexfiksert kasakhstansk tv-reporter som dro til USA, mens han i «Brüno» var berømmelseskåt, homofil østerriksk motereporter som ville gjøre alt for å lykkes.

Begge figurene dukket for øvrig først opp i tv-satiren «Da Ali G Show», som var første store steg på Baron Cohens vei mot stjernene. Men nå altså noe nytt: «The Dictator» er en komedie av den mer klassiske typen.

Det vil si: Alle som er med vet hva som foregår. Dermed kan man argumentere for at litt av «edgen» er borte, men primært har den bare tatt en annen form. Baron Cohen er nemlig fremdeles noe for seg selv.

LES ANMELDELSE: «The Raven» Terning 3

Vi skal til den fiktive republikken Wadiya, der despoten admiralgeneral Aladeen (Baron Cohen) styrer sitt folk med jernhånd. Enhver opposisjon – eller det minste hint av kritikk – kan straffes med døden, og frie valg er lysår unna Aladeens vilje. Så lenge han kan meske seg med villige, vestlige kjendisdamer (de er kjøpt og betalt, selvfølgelig), rulle seg i penger og se utviklingen av atomvåpen gå riktig vei, er han godt fornøyd med tingenes tilstand. Men FN er ikke like begeistret.

Dermed reiser Aladeen til USA for å si dem et sannhetens ord. Med på reisen er en dobbeltgjenger som kan ta støyten ved mulige attentatforsøk, noe som viser seg å bli skjebnesvangert. En nøye kalkulert forbytning finner sted, og admiralgeneralen havner pengelens på gata i New York City.

Da er det greit det finnes snille, supernaive, økologisk opptatte aktivistkvinner som Zoey (Faris) der ute

– selv om en skikkelig kulturkrasj er uunngåelig.
 

Jepp, Sacha Baron Cohen har det fremdeles. Og det har ikke vært manko på gode ideer for å promotere filmen heller. Under Oscar-happeningen tidligere i år dukket han opp på den røde løperen utkledd som Aladeen medbringende en urne som liksom skulle inneholde asken av diktatorens «gode venn» Kim Jong-il. «Asken» (som visstnok var pannekakemiks) ble helt over reporter Ryan Seacrest, som tok opptrinnet rimelig sportslig.

Baron Cohen har dessuten insistert på å gjøre alle intervjuer i forbindelse med filmen som Aladeen – ikke som seg selv.

Riktignok er ikke «The Dictator» på samme nivå som «Borat», men den er absolutt hakket over «Brüno» – og til stadighet vulgær, smakløs og drøy. Og ofte skikkelig gøy. Her sparkes det både den ene og den andre veien, dog uten at resultatet blir noen eksplosiv brannfakkel. For selv om satiren funker og det ikke er spesielt vanskelig å finne tydelige tegn til politisk ståsted i all moroa, er religionselementer holdt til et minimum. Uten at det virker feigt. For man kan sikkert si mye om Baron Cohen, men noen kylling er han ikke.

HER KAN DU LESE FLERE FILMANMELDELSER

 

På forsiden nå