Tidenes låtrekke:

Tidenes låtrekke: Chris Thompson ga publikum årets konsertopplevelse i følge vår anmelder. (Kyrre Lien)

Terningkast 6

Årets konsertopplevelse

Gir en sekser til "The Voice".

Konsert: Chris Thompson og Mads Eriksen Band

Sted: Buddy

Tid: Fredag 22.30 – 00.30

Publikum: 160 (utsolgt)

 

 

Eller hva sier man til "Spirit in the night", "Don’t kill it Carol", "Redemption song", "Hot summer nights", "Demolition man", "Mighty Quinn", "You angel you", "Blinded by the light", "Davy’s on the road again", "For you" og helt til slutt en følelsesladet versjon av "Questions". Pek på det svake punktet og du får fingrene dine kappet av!

 Men om publikum var fantastiske, om den vandrende farmasøytiske bomben Chris Thompson klarte å levere festen, så ville mye vært gjort urett om vi ikke hadde gitt enorm kredit til bandet. For Mads Eriksen Band, vel hva skal man si, de er så tighte, så groovy, så progressive, så sylskarpe og så til de grader fra øverste hylle uansett hvilken klubb i verden du stiger inn i, at det er til å grine av. Du har aldri hørt så dominerende og virtuost basspill på "Don’t kill it Carol" noen gang. Det er ikke åpnet for diskusjon engang. Og Mads Eriksen har bluesfølelsen Joe Satriani har sølt vekk og viste det gang på gang. Som på de to helt nye låtene.
 
En kommende hit (tror jeg) som handlet om New Zealand, der Chris Thompson vokste opp, og tungt bluesriffete "Hold on to give". Der Jeff Beck nesten griner på nesa i spillet bare smiler Mads Eriksen hele veien. Og er der en mer erfaren rock’n roll-trommeslager enn Steinar Krokstad i landet? Mest kjent fra Åge Aleksandersens band og Stage Dolls for mange var det nesten synd han ble litt gjemt bort bak resten av bandet i det tettpakkede lokalet. Og keyboard-maestro Gunnar Bjelland.
 
Jeg tror jeg brukte mye av konserten på å studere hvor elegant han la på de magiske tangentriffene som for en stor del har selveste Manfred Mann på originalene. Dette var ingen nr 2. Fantastisk artistisk intro til "Mighty Quinn", og sammen med Frank Hovland på bass ga de publikum mange små høydepunkter der Chris Thompson mer enn gjerne ga rom for dem denne kvelden. For stemmen hans måtte hvile mest mulig.

 For musikkinteresserte var det mange hakeslepp og tilløp til sikling foran scenen. For et feststemt publikum stod favorittlåtene i kø. Det var ikke tid til å gå på do engang i det to timer lange settet. Man kunne jo miste et høydepunkt, og det å aksle seg vei til de hellige gemakker nedenunder var også en øvelse på linje med å gå inn i en telefonboks for å ringe etter at 18 mennesker allerede har presset seg inn der. Om du tror du opplevde Chris Thompson på Elvefestivalen for et år siden tar du feil. Det var dette som var konserten og mannen, med Mads Eriksen Band i ryggen!

 Arrangør og innehaver av Buddy, Margrethe Berg, stod i lydmannens boks. Det eneste stedet det var litt plass igjen. Hun danset og smilte og var helt med. Konsertarrangører viser vanligvis aldri slik sjel, slik glød eller uforbeholden glede åpent på sine arrangement. Men Margrethe gjorde det. Chris Thompson gjorde det. Mads Eriksen Band gjorde det, og ikke minst publikum gjorde det. Det er derfor noen ganske få konserter blir som en rakettoppskytning mot månen. Ingen vil ut, og ingen glemmer hva de har vært med på!

Chris Thompson har en av de mest særegne og populære stemmene innen pop og rock siden 70-tallet, og Margrethe på Buddy må nok ha kløpet seg i armen da hun klarte å få rockeikonet til Drammens eneste rendyrkede klubbscene. Jeg måtte hvert fall klype meg i armen et par ganger under konserten. For dette var som å dra de beste øyeblikkene fra Drammenshallen-æraen inn for et lite eksklusivt publikum. Et publikum som nok vil skrive under på at de hadde årets konsertopplevelse!

Pågangen var også enorm foran konserten. Margrethe kunne trolig solgt ut Buddy tre ganger, så mange måtte rusle slukøret hjem til Skavlan og annen likegyldig underholdning. Heldig var de som var inne i varmen, mer heldig enn hva selv jeg ante på forhånd, men bak teppet var det var mye spenning knyttet til om det ble konsert i det hele tatt.

Kvelden før måtte nemlig Chris Thompson kaste inn håndkleet, for første gang i sin 40-årige karriere, og avlyse konserten på Nøtterøy Kulturhus. Med to småbarn hjemme som hadde begynt i barnehage hadde bakteriefloraen han omga seg med gjort stemmen til et ubrukelig instrument.

Dette var da heller ikke konserten for virkelig å nyte stemmen til Chris Thompson. Han måtte ha publikums hjelp på refrenget på "The voice" helt mot slutten.

Det var enkelte ting oppe i de høye toneområdene han umulig kunne utføre, og det var utvilsomt en røffere og mer rusten vokalutgave av den vanligvis så elegante sangeren vi fikk oppleve. Men så gjorde det heller ingenting. Det ga heller konserten en vanvittig nerve, fordi Chris Thompson en sjelden gang i livet var nervøs for hvordan dette ville gå, spente noen muskler både her og der som vanligvis ikke er spent, og dermed leverte helt til benet av den progressive rockesangeren og bandlederen han kan være. Det var ingen "cheek to cheek"-forestilling men muskler, ville blikk og dundrende allsang. Og publikum rev nesten søyla midt i rommet som vel nesten aldri har vært mer i veien enn denne kvelden.

Chris Thompson fikk sine kortison-innhaleringer og heksebrygg i teen sin underveis, og leverte en av de sterkeste låtrekker byen har sett siden de store bandene besøkte Drammenshallen.

 
()

På forsiden nå