4. juli 1944 ble ni studenter henrettet. Tre av dem var fra Drammen. Det ble kjempet en intens, men forgjeves kamp for å få dem løslatt. De som forhandlet, beskrev det som om å forhandle med djevelen.

Høsten 1943 var det tre drammensstudenter som tok initiativ til å danne en motstandsgruppe i drammensområdet. To av disse, Tomas Trægde og Ovin Bronsta, var allerede involvert i motstandsarbeid. Den tredje, Alf Lande, delte studenthybel med Bronsta.

Ved juletider i 1943 var gruppen fulltallig. I tillegg til de nevnte, besto gruppen av Olav Wetterstad og Aage Hedenstad fra Kongsberg, Cay Børre Kristiansen fra Kristiansand, brødrene Jan og Kjell Koren fra Oslo og deres barndomsvenn Per Lindaas, også han fra Oslo. Sistnevnte var eldre enn de andre, utdannet lege og hadde sterke bånd til Drammens-distriktet. Hans onkel var lege i Drammen, og han vær dessuten i nær slekt med den nylig avdøde Drammens-arkitekten Gunnar Lindaas.

Lindaas var den eneste i gruppen som ikke var troende. De øvrige drevet aktivt menighetsarbeid. Det var grunnen til at de ble kalt «teologistudentene». Trægde drev aktivt ungdomsarbeid i Bragernes menighet, og hans far, Lars Trægde, var en av kristenlivets støttespillere i Drammen. Han var også KrF-politiker, meget velstående og sponset ikke bare menigheten, men også motstandsarbeidet.

Lars Trægde var også Milorg-leder. Han var distriktssjef Ahlert Horns adjutant og nærmeste støttespiller. Da de møttes hos hverandre, var det ofte Tomas Trægde eller hans barndomskamerat Ovin Bronsta som holdt vakt. Bronsta var dessuten deltidsansatt hos Trægde for å kunne finansiere jusstudiene.

MER LOKAL KRIGSHISTORIE:

Les også

Kvinnene som ble glemt. Deres fredsinnsats kan ikke overvurderes

Studentene skulle utdannes som allroundere for motstandsbevegelsen. Vinteren 1944 gjennomgikk de trening i stenografi og nærkampteknikk, morse, geriljakrig og maskinskriving. Først lå de i dekning i Drammensmarka, deretter Holtefjell i Øvre Eiker. Historien om studentene og deres skjebne er nærmere beskrevet i undertegnedes bok «De ukjente krigsheltene» som har utkommet i høst.

I det første arbeidsoppdraget gikk alt galt. De skulle sprenge et kontor i Holmestrand som produserte innkallingskort til arbeidstjeneste. Deres instruktør, Finn Reidar Andersen fra Drammen, tok med seg tre mann og bega seg i retning Holmestrand. Men de kom ikke lenger enn til Hokksund der de ble oppdaget av politiet. Instruktør Andersen ble skutt og drept, og Bronsta, som forsøkte å flykte, ble skutt i armen. De som ikke ble arrestert i Hokksund, ble samme kveld pågrepet inne på Holtefjell.

Natten til 3. mai 1944 ble de ni studentene brakt til arresten på rådhuset i Drammen. Den gangen var det et fengsel i rådhusets bakgård. De satt lenket sammen, sittende side om side på gangen i rådhuset, med kroppene fremoverlent fordi håndleddene var festet til leggene med håndjern. Ovin Bronsta falt ut og inn av bevissthet på grunn av smerter etter å ha blitt skutt i armen.

Arrestasjonen av de ni studentene førte til en bitter strid mellom Milorg-sjef Horn og hans adjutant Trægde som ikke syntes motstandsbevegelsen gjorde nok for å få studentene løslatt. Horn mente det kom til å gå bra fordi de hadde ikke rukket å gjøre noe galt. De nådde aldri Holmestrand. Dessuten hadde tyskerne funnet flere bibler enn våpen på Holtefjell. Horn mente at studentene ville bli løslatt.

Det trodde de fleste studentene også. De ble fordelt mellom Grini, arresten på Møllergata og Akershus festning. De som var på Grini hadde det etter forholdene bra. Det gjaldt ikke alle. Per Lindaas, som tyskerne trodde var en leder blant dem, holdt på å dø av tortur. Men Tomas Trægde, eksempelvis, som fylte 20 år mens han satt på Grini, skrev hjem 22. juni: «Spesielt takk til Anne-Lise for det fine brevet og pappdukkene, og jeg tror ganske sikkert at jeg kommer hjem til plomme-tiden. Neppe før, men da skal vi ha det moro!.» (Anne-Lise er Tomas’ søster og har bidratt til denne kronikken. Hun bor i dag på Åssiden).

Da Lars Trægde ikke fikk hjelp av motstandsbevegelsen, mobiliserte han kristenfolket i Drammen. De forhandlet med tyskerne om å få studentene løslatt. Dersom den rette sum penger ble lagt på bordet, ville studentene bli satt fri.

Det ble samlet inn en enorm sum, men optimismen ble lagt i grus. Tyskernes svar var iskaldt. Pengene holdt bare til Tomas Trægdes løslatelse. De øvrige studentene måtte fortsatt vente på sine dommer.

Det svaret tok mange år av Lars Trægdes liv. Det var da han sa at han hadde forhandlet med djevelen. Han kunne ikke inngå en slik avtale. Tomas og de øvrige studentene ble henrettet 4. juli 1944. Per Lindaas var da så svak at han måtte henrettes liggende.

**

9. april 1980 skrev Arne Skouen en artikkel i Dagbladet om hans monument over krigen, en liten gravstein på Vestre Gravlund. Det var steinen til brødrene Per og Knut Lindaas, samt deres foreldre. Knut var jagerflyger og ble skutt ned over Tyskland. I artikkelen skrev Skouen at han visste ikke om det var noen etter brødrene Lindaas.

Samme kveld ringte telefonen hos Skouen. Det var hans venn Henki Kolstad, skuespilleren, som takket for artikkelen, skrevet med gullpenn. Samtidig bekreftet han at brødrene Lindaas hadde en søster, hans kone Else. Det var blant annet derfor de var så glade i landstedet på Holmsbu, sa Kolstad, fordi de kunne minnes de få gode somrene de rakk å ha sammen, alle fire.

LES OGSÅ: