Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Etter en anmeldelse i Drammens Tidende med tittelen «Skuffende lite aktuell, av årets Novemberutstilling i Lychepaviljongen,har det blitt en liten debatt om kunstens forhold til aktualitet og samfunnets påvirkning. Her har Cathrine Finsrud Stustad ytret sin oppfatning om at kunsten trenger mer tid for å kunne gjenspeiledagens aktualiteter i forhold til for eksempel Koronapandemien, mens Kristian Klausen forventer en mer spontan, direkte og samfunnsengasjert kunst.
Begge kan ha rett i sine synspunkter og de forskjellige argumentene kan tyde på forskjeller i debattantenes personligheter og tilnærming, mer enn noe annet.
Kunsten kan godt være spontan og direkte, men må også være reflektert og forankret i et personlig uttrykk fra kunstneren. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
Årets Novemberutstilling har etter min mening både verk som representerer det kontemplative og det direkte uttrykket. Selve presentasjonen av utstillingen er meget ryddig og lar hvert kunstverk stå uforstyrret for seg selv, med god plass mellom arbeidene. Dermed viser utstillingsjuryen tydelig at den ønsker rom for refleksjon omkring hvert enkelt verk, mer enn å skape et samlet uttrykk, som peker i en bestemt retning.
Juryen overlater utstillingsrommet til kunstverkene og søker heller kvalitet enn en bekreftelse på sine egne preferanser. Dermed blir det mye opp til betrakteren selv å tolke innholdet i hvert verk. Det kan være krevende for et bredt publikum.
Den åpne presentasjonsmåten er tiltalende, selv om en annen måte sikkert kunne ha gjort utstillingen mer enhetlig, tydelig og lettere tilgjengelig.
I andre utstillinger har utstillingskuratorer med sterke føringer av og til skapt en altfor stor sammenblanding av forskjellige kunstverk til ett uttrykk. Dette førte blant annet til at Odd Nerdrum en gang på 1990-tallet trakk tilbake sitt maleri fra Høstutstillingen, da juryen monterte en vegg helt full av malerier, tett i tett, og stilte en skulptur av en gallionsfigur med kikkert foran denne veggen. Humoristisk, men ikke på kunstnernes premisser.
Når det gjelder Kristian Klausens syn på at der ikke finnes noen Picasso i årets utstilling, så er dette en lite relevant sammenligning. Vi befinner oss heller ikke i Paris under maleriets gullalder. Der er absolutt mye godt i årets utstilling, noe som ikke er en selvfølge. Vi lever faktisk langt ute i periferien, med nedstengning av kunstarenaer og lite lys i enden av tunnelen. Da er det et sunnhetstegn at kunstnerne likevel leverer varene og viser at den personlige motivasjonen, mot alle odds, ikke har blitt borte.
Full strid om kirkebenkene: – Gammeldags tenkning
Eline (14) ga ut julelåt – har blitt spilt nesten 20.000 ganger
