Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
På vegne av min mor, som er beboer ved Gulskogen bo- og servicesenter, henvender jeg meg til deg som medlem/varamedlem av hovedutvalget for helse-sosial og omsorg.
Jeg verken kan eller vil argumentere inn mot Drammen kommunes økonomiske situasjon. Jeg ønsker derimot som pårørende å peke på konsekvensene av rådmannens forslag til «Balanse 2022».
Du står nå ovenfor et stort etisk dilemma som du som folkevalgt skal ta stilling til 12. mai. Jeg vil derfor at du skal være så godt opplyst som mulig også ut i fra et bruker- og pårørende perspektiv.
Min mor tilhører en svært sårbar gruppe, nemlig gruppen som består av personer med ulike former for demenssykdommer. Jeg vil med dette forsøke å belyse utfordringene hennes sykdom gir.
Mor har pga. sin demenssykdom bodd ved Gulskogen bo- og servicesenter i snart fire år. Å være dement innebærer for henne bl.a.:
- Svært reduserte kommunikasjonsferdigheter
- Store forståelsesvansker
- Forvirring, uro og engstelse
- En stadig mer redusert hukommelse.
Alle har vi vel innimellom kjent på elementer av dette. Min mor kjenner på dette hver dag. Tenk deg om du hver eneste dag kjenner på uroen for ikke å finne frem (hjem), ikke forstå, og ikke kunne gjøre rede for deg ….
En demenssykdom skrider frem i ulik tempo og på ulike måter. Felles for alle med denne sykdommen er imidlertid at man før eller siden trenger hel døgns helse- og omsorgs tjenester. Min mor er i behov av heldøgns tjenester nå, selv om savnet etter egen bolig fortsatt kommer til utrykk.
Slik vil Kai-Roar (46) utfordre bransjen: – 90 prosent er de samme salmene og sangene
Jo mer rutinene er innarbeidet før sykdommen har kommet for langt, jo mindre forvirrende vil det være for den det gjelder. Menneskers behov for kontroll og forutsigbarhet, som er avgjørende for trygghet, vil alltid være der. Hvorvidt man opplever nettopp dette, når man har demens, vil være avhengig av hvordan omgivelsene tilrettelegges.
På tross av alle mors vansker, har hun fortsatt livskvalitet. Det er sykehjemslegen, de øvrige ansatte, og vi pårørende enige om. Mors botilbud ved Gulskogen er også i tråd med Drammen kommunes visjon om «Å være et godt sted å leve for alle».
Hva gjør at Gulskogen, på tross av mors vansker, er et godt sted å leve?
Det er neppe bare lokalene, for disse kan med fordel oppgraderes. Det kan dog trekkes frem at tilgangen på utearealene er unike. Mor elsker sol og hun elsker å plukke blomster. På Gulskogen kan hun sommerstid spasere ut en åpen dør til et atrium som er forsvarlig skjermet. Dette gir henne opplevelse av frihet og dette styrker hennes menneskeverd! Hun kan nyttiggjøre seg dette og øvrige fasiliteter/aktiviteter fordi hun opplever trygghet og forutsigbarhet.
Forutsigbarheten er en følge og en gevinst av:
- faste og gjenkjennbare rutiner.
- fast og stabilt personale som kjenner mors behov.
- at hun har lært å kjenne og leve tett på sine medboere.
I tillegg kommer alt det udefinerbare som husets lukter, rytme og oversiktlighet, samt personalets «fingerspissfølelse».
Alt dette til sammen skaper forutsigbarhet og en rest av kontroll over eget liv. Ikke minst medfører dette at hun foreløpig fortsatt finner frem til eget rom og sitt eget toalett.
For mor var det forvirrende og belastende å ikke skulle reise hjem etter sykehusopphold og korttidsopphold som etter hvert ble omgjort til langtidsopphold. Mange og repeterende spørsmål om hva har skjedd med huset hennes, tingene hennes, når hun kan reise hjem osv. Spørsmålene måtte besvares gang på gang på gang.
Vil legge ned to sykehjem: – Naturlig at folk blir bekymret
Å flytte er svært krevende uansett hvem det gjelder. Når man ikke forstår eller husker hvorfor, er det ekstra krevende.
Sakte men sikkert falt mor til ro og spørsmålene avtok. Når vi forlater henne etter besøk, sier hun ofte «Jeg har det godt her». Det gir oss pårørende en god følelse i en situasjon som kunne vært langt mer sørgelig.
For et år siden måtte mor bytte rom. Dette skjedde i forståelse med oss pårørende, da akkurat mors rom hadde en heis en annen beboer var i behov av. På tross av god tilrettelegging fra personalet medførte dette at mor ble satt tilbake. Vi så økt forvirring, hun var lei seg, og ikke minst ble alle de repeterende spørsmålene på nytt aktivert. Nå etter et år har spørsmålene avtatt. De har ikke opphørt, men hun kan igjen fortelle oss - «Jeg har det godt her».
I tillegg til å være nær pårørende er jeg og fagperson innen helse- og omsorg. I et langt arbeidsliv er det min erfaring at når brukere/pasienter med nedsatte kommunikasjonsferdigheter kombinert med forståelsesvansker utsettes for store endringer i sitt miljø, kan dette føre til økt angst, økt uro og utagering. Utagering kan medføre behov for økt medisinering og økt bemanning. Kommunen plikter å forebygge for dette så langt det er mulig. Å flytte mor og de øvrige beboerne vil være på tvers av slik forebygging og faktisk i strid med retten til faglig forsvarlige tjenester.
Det foreslåtte hastetiltaket fremstår som underlig sett hen til rapporten kommunen selv bestilte gjennom Agenda Kaupang. Det har lenge vært kjent at det kan forventes en betydelig vekst i tjenestebehov. Dette er ikke et fenomen som forsvinner ved å bygge ned tjenesten. Det påpekes i rapporten bl.a. at dekningsgraden for institusjoner ikke er spesielt høye i Drammen. Utgiftene til institusjonslokalene er heller ikke spesielt høye. Dette sammen med det faktum at andelen demente personer i samfunnet øker, tilsier at tilbud som Gulskogen og Fredhold bør styrkes fremfor å avvikles.
Innsats for innsparing bør heller settes inn på «smart jobbing». Den 4. mai var vi pårørende innkalt til informasjonsmøte vedrørende sykehjemmets nyanskaffelse inne velferdsteknologi. Dette er et varslingssystem som rådmannen peker på gir muligheter for digitalt tilsyn. Det er imidlertid verdt å merke seg at digitalt tilsyn kun er tillatt som ledd i helse- og omsorgstjenester og skal stå i forhold til pasientens behov. Altså er rådmannens håp om å benytte digitalt tilsyn overfor en annen og mindre omsorgstrengende pasientgruppe, ikke realistisk.
Når du som folkevalgt skal ta stilling til de vanskelige valgene skal du vite at vi pårørende opplever at vi ikke har vært deltagende i noen prosess. Mye kan sågar tyde på at heller ikke sykehjemmets egen ledelse har vært involvert. Vi forsto først den 5. mai hvorfor informasjonsmøte som var berammet den 4. ble avlyst. Den 5.mai mottok jeg telefon fra en avdelingsleder ved annet sykehjem. Hun hadde fått i oppgave å ringe rundt til pårørende. Hun kunne fortelle om rådmannens forslag til avvikling av Gulskogen bo- og servicesenter og at forslaget skulle gjøres offentlig kjent om 1,5 time.
Det var selvsagt fint at vi fikk beskjeden før pressen, men en «forutsigbar prosess og tett dialog» som rådmannen mener det legges opp til kan det neppe kalles. Dette skaper utrygghet og mistillit.
Med håp om at saken drøftes og reflekteres ut i fra alle sider den 12.0 mai| ønsker jeg deg et godt møte.
Dette er et åpent brev til politikerne i Hovedutvalget for helse, sosial og omsorg i Drammen kommune.
LES OGSÅ:
Stortingspresidenten sa opp pendlerboligen
Ola (22) og Jonathan (27) fant hverandre på Tinder: – Ble mye oppstyr
