Gå til sidens hovedinnhold

Å være forelder og si «nei, ikke ring på hos xx, prøv heller yy …» er så vanskelig at jeg nesten ikke klarer uttale det

Da Viken ba om å bli dratt over én streng kam i midten av mars, til utendørs trening for maks 20 under 20, mista jeg oversikten.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nabogutten er her for å finne noen å leike med, kan min bli med ut? Jeg drar på det, for de er ikke lenger i samme kohort. Han hører hva jeg tenker på. Ti år, og han kan smittevernreglene på rams.

Å være forelder og si «nei, ikke ring på hos xx, prøv heller yy …» er så vanskelig at jeg nesten ikke klarer uttale det, allikevel gjør jeg det.

Etter 14 måneder er det færre på døra, det er lettere å ikke spørre. Kanskje ringe: «Hei, vil du spille Minecraft?»

Tiåringen går ut døra, jeg roper (alltid) «ha en fin dag!» Han svarer «ja, det skal jeg!» (alltid). Men de fine dagene er ikke alltid bare fine, og i det 2020 har seget langt inn i 2021, er de så prisgitt begrensninger, regler oppå regler, nye grupperinger og oppbrudd. Og – det verste – isolasjon.

En dag kommer han gledesstrålende hjem og bare må fortelle om hva hans nye bestis gjorde, etter siste time utafor skolegården. Slik er menneskene, og slik er menneskebarna: De drives inn i hverandre, slik bølger er organiske, men nå er det oppfunnet en annen måte å omgås på. Som er å ikke omgås. To dager etter denne nyfunne bromance ble de nemlig skilt i mindre kohorter.

Tenåringen går på veggen, savner, som tenåringer alltid har savnet. Veit kanskje ikke akkurat hva hun savner – annet enn at det sirkler rundt venner, nye bekjentskaper, å drive mot nye mennesker og opplevelser, oppdagelser, følelser – og handler ikke tenåra om å finne sine egne regler?

Ett år for en sekstenåring, husker dere voksne hvor langt det var, hvor mye det rommet?

Nå er vi på bursdag nummer to i pandemien. Ingen inviterer til fest. Vi har landa på løsninga med to små venner på besøk, forsiktig invitert og med forbehold. I det bursdagsdatoen kommer, er det igjen omorganisert i ny kohort. Bør vi trekke invitasjonen, når den ene gjesten nå er i ei annen gruppe?

Det er forbehold, forbehold, forbehold å trippe rundt hele tida.

Vi klarer oss jo.

Det går helt greit.

Inntil det ikke går greit.

Målet om å skjerme barn og unge under 20 har i de fleste tilbudene i nærheten av oss betydd null tilbud, høyst et par treninger, vinteren igjennom. Da Viken ba om å bli dratt over én streng kam i midten av mars, til utendørs trening for max 20 under 20, mista jeg oversikten.

Det betød allikevel ingen forskjell. Alt var stengt, enten det skyldtes forskjellige klubbers tolkning av stadig skiftende regler, avtaler med haller, eller annet. Å skjerme barn og unge mista mer av sin gyldighet for hver sving.

Kunne politikere, foreldreutvalg, organisasjoner, vi voksne gjort mer? Definitivt. Alle scenariene sa på forhånd at dette kom til å ta tid. Lokalsamfunnet kunne lagt til rette med lengre tanker, noe av og for unge som var lavterskel, kontinuerlig, friluftsbasert. Kanskje til og med bemannet med permitterte eller andre som fikk så altfor god tid.

Det er så mange grupper vi sa vi skulle hensynta først. Som betaler høyest pris. Jeg har revna av tanken på dem som dør aleine på sykehjemmene. Blitt opprørt, og stadig mer i stuss, over tanken på at noen arbeidstakere er mye mer verdt enn andre i pandemien. Men i eksperimentet vi har gående med barn og unge nå, der er det så vanskelig å konkludere. Det kjennes som å stå midt i den seige grøten av bekymring, vaner og uutsprungne depresjoner, vi bare prøver å spa den unna, men grøten kliner seg fast og legger seg i kveiler. Som tungsinnets sirup trekker den i føttene der du står og veiver med skjea mot skjermavhengighet, Youtube-algoritmer, plutselige sinneutbrudd, ensomhet (både din egen og avkommets), dårlig fysisk form (både din egen og avkommets) og lengsel.

Sist uke kom koronabarometerne – der pandemiens påvirkning på livene våre endelig blir skikkelig målt. I Drammen svarer 40 prosent at de er mer ensomme under pandemien enn ellers. De unge er hardest ramma. Voksne i alle aldre er spurt, barna er ikke.

Denne uka åpna utendørs fotballtrening. Sultefora stiller gutten i god tid til første trening, de iherdige pappatrenerne har sendt ut avstandsregler. Vi har lest dem, vi veit hva som gjelder. Vi støtter opp.

De klarer seg jo.

Og nå er det snart over.

For dem det ikke er over for, da.

Har vi en plan for dem?

For ordens skyld: eksemplene i denne teksten fra skolebarns hverdag er en hybrid fra familien min og noen rundt oss, skrevet om så de bare ligner på noen, men ikke kan kjennes igjen.

Men kanskje kjenner dere det igjen, allikevel?

Les også:

Kommentarer til denne saken