Å være ung på Fjell: Vi brukte «bursdag» som unnskyldning for å dra på fest

Av

Da jeg begynte på videregående, ble jeg invitert på fest for første gang. Hva skulle jeg si hjemme? Det var ikke vanlig å bare dra på fest, det trengte en «bakgrunnshistorie», skriver Baber Ahmad om det å være ung på Fjell.

DEL

Meninger Jeg vokste opp på Fjell. Et sted som er kjent for å ha et fargerikt miljø med mennesker fra all verdens nasjonaliteter. På barneskolen gikk jeg sju år uten en eneste etnisk norsk i klassen og først på ungdomsskolen fikk jeg norske klassekamerater. Jeg følte ikke at det var noen forskjell på oss da, men senere merket jeg ulikhetene.

En vanlig innvandrergutt fra Fjell skulle spille dataspill og være med venner i helgen, mens de norske skulle på hytta. Det føltes rart. «Det er bare helg, hvorfor skal de på hytta?» kunne jeg tenke. Likevel så jeg på forskjellene som en fordel. Jeg hadde massevis av familietradisjoner hjemme, og på skolen hadde vi alt fra juleverksted til karneval. Jeg følte at jeg fikk med meg alt fra to kulturer.

Men den fordelen ble etter hvert til et problem – da den ene kulturen overskred grensene i den andre.

Jeg er av pakistansk opprinnelse, foreldrene mine er født og oppvokst i Pakistan. Mange av tradisjonene hjemme hadde jeg felles med de andre norsk-pakistanske ungdommene jeg vokste opp med, mens jeg ikke hadde noe til felles med de norske i min klasse, annet enn å være medelev. Jeg innså at forskjellene lå i språk, kultur og religion.

Jeg visste hva jul var, men de visste ikke hva ramadan var. Jeg snakket både urdu og norsk, de snakket kun norsk.

Med muslimsk bakgrunn var det viktig med tid til religion også. På Fjell bygde man seg et nettverk ved å gå i moskeen sammen med de andre muslimske barna. Etter skolen dro vi hjem og spiste, så en halv episode av noe på TV, før vi dro i moskeen og var der et par timer. Mange mente at det tok fra oss fritiden vår, men jeg følte at det var en type fritidsaktivitet. Vi fikk være med venner samtidig som vi lærte om vår felles religion.

På videregående ble jeg kjent med flere etnisk norske. Det var her grensene for de to kulturene begynte å utfordre hverandre. Jeg ble invitert på fest for første gang. Hva skulle jeg si hjemme? Det var ikke vanlig å bare dra på fest, det trengte en «bakgrunnshistorie». Jeg fant ut at bursdag var en god grunn. At jeg dro i bursdag var nemlig helt greit for mamma og pappa.

Etter første «bursdag» ble det flere «bursdager», og etter hvert begynte foreldrene mine å lure. Jeg skjønte at det var på tide å fortelle sannheten. Mammas store frykt var alkohol og narkotika. Så lenge jeg gjorde det bra på skolen og holdt meg unna de to andre tingene, var det greit å dra på fest. Jeg spurte kompisene mine med samme bakgrunn som meg, og fant ut vi alle hadde dette til felles: Vi brukte bursdag som unnskyldning for å dra på fest, og foreldrenes store frykt var alkohol, narkotika og dårlige resultater på skolen.

Det er viktig at innvandrerforeldre støtter barna i deres valg. Det er også viktig at de får lov til å være med på sosiale aktiviteter med klassen. En ting er helt sikkert, ungdommene vil uansett bli med – om de har tillatelse fra foreldrene eller ei – og det vil komme som et sjokk når foreldrene finner ut hvor ungdommen har vært. Jeg var heldig som hadde forståelsesfulle foreldre. Deres støtte gjorde at jeg ikke ville gjøre noe som skuffet dem.

Hvis jeg skulle velge to ting som kan forbedre innvandrerforeldres forhold til sine barn, vil det første være å støtte dem i deres valg, som i valg av skole eller valg av jobb. Det er ingenting som overgår det å ha støtte fra sine foreldre. Det andre rådet mitt er å være til stede og vise at de både ser og hører.

På Fjell har vi en greie om at alle vet alt. Når vi var yngre og lekte rundt blokkene, var det vanskelig å finne på noe tull. Vi var redde for at noen skulle se oss og ringe hjem. Noen vil kalle det å bli overvåket, men med tilbudene vi hadde på Fjell den gangen, var det ikke så mye å slippe løs adrenalinet i kroppen på. Dermed ble det ofte hærverk eller andre guttestreker.

For ett år tilbake traff jeg og noen venner på et par politibetjenter som vi slo av en prat med. Fjell ble et tema. Vi snakket mye om hvordan det var for oss å vokse opp der, og hvordan politiet kan jobbe med forebygging. Det var særlig én ting den ene av dem sa, som jeg husker veldig godt: «Den gang var det et mindre rusmiljø på Fjell, enn det er i dag. Flere var ute, nå er det ikke så mange å se.» Politimannen var redd for at det har blitt et større rusmiljø som de ikke når fram til.

Det er her jeg mener at foreldrene må på banen. De må være til stede og se ungdommene sine. De må fortelle dem at det er greit å snakke med foreldrene sine om ting de sliter med. Hvis foreldrene er støttespillere, passer de mer på hva ungdommene foretar seg.

Det er viktig at innvandrerforeldre tar til seg disse rådene. Jeg ser og hører at det er mange som sliter med at ungdommene deres er på vei i en negativ retning. Alle foreldre vil ha barn som ikke blir en del av et miljø som er vanskelig å komme ut av, men med for mange regler, kan man fort føle seg utenfor. De som tar deg imot når du står alene, er ikke alltid de du burde omgås med resten av livet.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags