Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det var en gang for cirka 55 år siden, under en stor del av min eldre barndom (+/- 1965), at fatter'n boltret seg på himmelen over Hokksund som privatflyger. Mor var sjef for matpakke-, saft-, kaffe- og campingbord-logistikken på bakkeplan, og brutter'n og jeg surra rundt som ubrukelige altmuligmenn på flyplassen.
Merkverdig nok sammenfalt fatter´ns noe kortvarige karriere som fritidspilot i Drammen Flyklubb (basert i Hokksund) med familiens sju år som utflyttede drammensere; vi bodde i Asker.
Derfra beveget vi oss nesten hver helg til Hokksund, ved hjelp av vår putrende Saab 96 totakter. Den slet seg opp bakkene fra Asker, lot seg villig føres ned de gamle Lierbakkene og trakk seg deretter til (daværende) Øvre Eikers hovedstad, over noen åkere og ned til flyplassen.
Mer av Jan Ovind:
Johnny Cash takket for at jeg ville ha autografen hans
Den aller største grisefesten
Leste Coctail i Bragernes kirke
Dette var i en tid der man ikke hadde hørt om 8. mars (annet enn som en del av årets tredje måned). «Flygerenkene», velstelte kvinner med oppsatt hår og barn, etablerte leir side om side et stykke unna flyene og rullebanen, mens mennene samlet seg for å diskutere dagens flyginger.
Fatter'n hadde semsket skinnjakke med Norsk Aero Klubbs emblem, NAK med flygervinge, på venstre side av fronten av skinnjakken. Han ville signalisere at her kom det en midlertidig landfast pilot spradende.
På flyplassen sto det et anselig antall fly. Jeg husker godt de to Piper Cub’ene med registrering LN-HAD og LN-RAG (tosetere i tandem), en lekker franske Rallye, en tsjekkisk Meta Sokol, en amerikansk Luscombe, en Fairchild Cornell og selveste rosinen i pølsa – en dobbeltdekker (tovinget) Aero Bücker Jungmann, et akrobatfly som kunne skremme urinen ut av folk på bakken. Det kunne danse sidelengs og opp og ned, loope og gå i spinn mot bakken før det (lykkeligvis) ble rettet opp og ført silkemykt tilbake til den lille, humpete flyplassen. (Flyet er nå å skue på Norsk Teknisk Museum i Oslo)
Seilflyene het Bergfalke. De sto og ventet på et fly som kunne taue dem til værs. Ikke alle var kapable til det, men dobbeltdekkeren klarte det i alle fall, husker jeg.
En av pilotene som tauet seilfly med dobbeltdekkeren het Morten. Han ble senere jagerflyger. Morten var vår store helt. Etter å ha tauet et seilfly til himmels satte han kursen mot moder jord på en så (tilsynelatende) uvøren måte (pr. spinn) at vi bare ventet på at han skulle gå i bakken med et brak Men hver gang klarte han å rette opp flyet og unngå katastrofen. Vi flokket oss rundt Morten da han kløv ut av maskinen. Han så ikke redd ut engang, etter det han hadde vært igjennom.
Fatter'n fløy også dobbeltdekkeren, ikledd hvit hjelm med form som toppen av en loff. Jeg synes aldri den kledde ham, men det var ingen som så hjelmen da han dristig loopet over Hokksund.
Mellom toktene var flygerne borte hos sine respektive og sippet i seg en kaffe og et stykke brød med gul ost.
Deretter bar det bort til et flyene igjen. Det var ikke lov å drive kommersiell flyging, men det løste man ved å ta med passasjerer (besøkende på flyplassen) som «betalte for drivstoffet». Altså ingen butikk, kun dekning av utgifter.
Etter at familien hadde utholdt en hel lørdag eller søndag ved flystripa, bød fatter'n oss alle (ektefelle/sønn/sønn) på en flytur. For eksempel til Notodden, der vi landet, gikk ut og fikk en brus mens de voksne nøt mer kaffe. Deretter bar det hjemover, via Hokksund flyplass og til Asker.
Sliten, men stolt, tok far av seg flygerjakka. Det var tid for et glass med gin.
Andre spaltister i Drammens Tidende:
Gjennomsnittsdrammenseren liker biffen sin på den folkelige måten
Hvorfor og hvordan skal vi snakke med barn om klimaendringene?
La ungene være oppe så lenge de ønsker, men ikke sove så lenge de vil
