Nyttårsforsetter kan være så mangt.

Det er ukebladenes og slankekurenes høytid. Avisene og all slags media henger seg på. Legger tapet, fargekart, influenserne og eiendom bort. For ei stund. Tar fram gulerotkurer, lavkarbokurer, metaburn, 5 : 2 dietten, knekkebrød – dietten, ketogendietten, middelhavsdietten, dashdietten, pulverkuren og proteinkuren. Og mange flere. Kjært barn har mange navn.

To ting er sikkert: noen skal tjene penger, og de om går på kuren går ned i vekt, og opp igjen.

Om ikke huet er med. Om ikke hjertet er med. Om ikke beina er med. Å få synkronisert disse tre er pinadø ikke lett. Det veit de fleste. Dette er en av livets store utfordringer på mange områder. Jeg skal holde meg til å komme i form. Eller rettere sagt: komme i bedre form. Det er vanskelig nok. Dette er ikke matematikk. Det er sammensatt, og det er utfordrende.

Skal jeg endre på noe må huet, hjertet og beina være med. Det er mitt budskap. Her kommer kjøtt på beinet:

Alle veit, stort sett, hva som er rett og galt. Alle veit, stort sett, hva som er sunt. Alle veit, stort sett, hva som lønner seg. Vi veit at fisk er sunnere enn kjøtt. Vi veit at grønnsaker er sunnere enn chips. Vi veit at det lønner seg å regelmessig røre på seg. Jeg som snuser veit det ikke er bra. Han som røyker veit det er livsfarlig. Hu som drekker, veit innerst inne, at det går til helvete.

Poenget er at kunnskap er ikke nok. Informasjonskampanjer er et godt eksempel. Alle samfunn har spydd ut milliarder på det. Effekten er lik null. Aleine.

Kunnskap om trening og kosthold finnes i monn. Hadde alle kjørt fire ganger fire intervaller, hadde det blitt vei i vellinga. Men vi gjør det ikke. Kunnskap er ikke nok.

For at kunnskap og fornuft skal settes ut i livet må hjertet med. Det er her kurer blir nakne. Det er her treningsprogram falmer. Det er her kalorier og matematikk og alt det her, blir hjelpeløshetens symfoni om vi ikke treffer en tone som gir motivasjon for endring. Det er her vi må kombinere huet og hjertet. Finnes det en gjeng eller en kamerat som vil det samme? Se, føle og oppleve når du er ute? Lese for så å finne? Le sammen når du svetter?

I hjertet mitt sitter mangt. Innimellom en sliten livsnerve. Men også lidenskap og kjærlighet. Her sitter motivasjonen, men også tvilen. Jeg finner hjertet på gjengrodde stier, i stillhet og i furuskog. Men fortsatt også leiken: o` hoi – hvor det går. Det er min vei å kombinere huet og hjertet.

Så må vi finne vår vei. Der hjerne og hjerte går i takt med beinas kapasitet. For mye og hardt er alltid feil. Til og med for Klæbo. Litt er bedre enn ingenting. Litt bedre form er bra. Jeg er en utålmodig sjel. Må få det til. Noen liker mora og andre liker dattera. Noen liker å sykle, andre å klatre. Jeg må kjenne og få høre skryt. Fra kroppen og fra andre. Respons og framgang gir motivasjon for mer. Skryt gir det. Respons gir det. Smil gir det.

Jeg elsker mystikk. Jeg tiltrekkes av stillhet og monotoni. Er ikke rart jeg er glad i skauen. Jeg trenger mer attåtnæring: styrketrening og balansetrening til en aldrende kropp. Vilja ligger mellom huet, hjertet og beina. Her sliter jeg akkurat nå. Men jeg er en hard liten jævel. Gir meg ikke. Skal finne vilja.

Til å repetere, gjennomføre og komme ut når det snoa treffer deg midt i fleisen, sitter et sted mellom huet, hjertet og beina. Her finnes ingen vinnerformel. Motivasjonen kommer, den som kommer innante. En dose tålmodighet og stahet er en forutsetning for å ense framgangen. Det kommer verken du eller jeg unna. For det gjør vondt innimellom. Skikkelig vondt. Etter hvert blir det deilige vondt. Så deilig.

LES OGSÅ: