Sitrende sci-fi med artig vri og slutt

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Filmen gir en god opplevelse rundt romskipet som skaper rystende kinostoler, og oppskriften følges greit nok.

DEL

«PROMETHEUS»

Amerikansk actiondrama/sci-fi
Regi: Ridley Scott
Skuespillere: Logan Marshall-Green, Michael Fassbender, Charlize Theron, Patrick Wilson, Noomi Rapace, Guy Pearce, Idris Elba, Sean Harris, Rafe Spall
Tid: 2 timer 3 minutter

Aldersgrense: 15 år
Norgespremière

Regissør og produsent Ridley Scott har satt et tydelig «Alien»-stempel på denne filmen. Det som ikke lot seg løse i 1979, fikser teknikken og det digitale lekende lett i 2012. For deg som elsker sci-fi og har «Alien» et sted i ditt hjerte, så vil denne filmen passe utmerket.

Vi gir umiddelbart godkjent til Noomi Rapace for hovedrollen som forsker Elisabeth Shaw. Hun fungerer godt i spann med Charlie Holloway (Logan Marshall-Green).

Filmen er godt laget, men makter ikke å løfte seg det lille ekstra til meget bra. Det hjelper ikke med en dose 3D, duppeditter og noen heftige scener med gold natur og maskiner så store som en boligblokk. For vi befinner oss faktisk i året 2093, og maskinen kan nå reparere oss og mennesket har fått roboter som hjelpere. Michael Fassbender er veldig bra som roboten David.

Peter Weyland (Guy Pearce) er mannen som snart skal dø, men han vil gjerne vite hvem som er hans skaper. Han bruker et par trailerlass med penger for å sende folk ut i den ytterste avkrok av verdensrommet for å finne svarene.

LES OGSÅ ANMELDELSE AV: «LOL»

Romskipet «Prometheus» er på reise etter viktige funn flere steder i verden, men øverst på listen av mål er opprinnelsen. Hvem har skapt oss. Sporene fører dem tilbake til tolkninger av funn 35.000 år tidligere.

Det ender med full klaff. DNA-spor viser hvor vi stammer fra, og jakten på flere spor fører teamet fra «Prometheus» ned i dype grotter der ganger og liv kartlegges av fjernstyrte enheter. Og selvsagt dukker det opp spor og truende styggedommer.

LES OGSÅ ANMELDELSE AV: «Laban – Lille Annas favoritter»

Det er da filmen skyter fart, og det er en viss sitring. Thrilleren blir langt tydeligere. Filmen gir en god opplevelse rundt romskipet som skaper rystende kinostoler, og oppskriften følges greit nok. Blant de 17 om bord er det folk som mister livet – en etter en.

Men manusforfatterne har ikke maktet å komme seg unna noen godt oppgåtte stier. For det er selvsagt en dose kjærlighet, monstre som må dø, folk som har en egen agenda og to vrier til slutt. Begge to kommer overraskende, men er likevel ikke sprengstoff nok.

Og det blir litt heltedyrkelse og litt tåredryppende på oppløpssiden.

LES FLERE ANMELDELSER

Artikkeltags