Senkveld på stamkafeen

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Gamlekarene har teparty på stamkafeen Lille Fjell i Gøynem. Praten går om årene i Drammen.

DEL

-Lyi aksamlar. Nasilsiniz.
Vi hilses velkommen og blir spurt hvordan vi har det. Der går det på tyrkisk. Andre språk er fjerne for de 1500 som fortsatt lever i den lille landsbyen i Konya-distriktet i Tyrkia. De fleste på penger fra nære slektninger i Drammen. Tre og en halv times busstur fra ferieparadiset Alanya. Og en time i bil fra Beysehir med en rektor fra en privat grunnskole i byen som sjåfør, en medisinsk overlege og en engelsktalende lærer som reisefølge.
1200 forsvant fra Gøynem etter storflommen på slutten av 60-tallet. Uten jobbmuligheter var det kun én ting som var viktig: Komme seg vekk og tjene penger. Drammen ble endestasjon for de aller fleste av dem. Der sto jobbene og ventet.

Hjemme igjen. Høyreiste Abdil Güllü (68) er litt sent ute. Han kommer mot oss, strekker ut armene og hilser med en stor og varm klem.
-Godt å se dere. Velkommen til hjemstedet mitt, sier han, mens tårene sprenger på i øyekroken.
Han er tydelig rørt over besøket fra Drammen.
-Jeg har hjertet i to land. Det kan ikke bli annerledes etter 35 år i Drammen, sier pensjonisten, som kom hjem til Gøynem midtsommers sammen med sin kone.
Gleden over å ha truffet gamle venner er stor, men han ikke så sikker på om det blir Gøynem livet ut.
-Du vet, jeg har fem barn og flere barnebarn i Drammen. Derfor drar kona og jeg tilbake allerede i slutten av september, sier Abdil, og klemmer godt til rundt tekoppen.
Han kom til Drammen allerede i 1970. Kona kom etter seks år senere. Det eldste barnet ble født i Gøynem. De fire andre i Drammen.
-Drammen har vært et godt sted for meg og familien i alle disse årene, sier sliteren som, i likhet med mange andre fra samme landsbyen, hadde sin første jobb på kassefabrikken på Lierstranda. Deretter ble det Bergerud, Norcem i 16 år og ti år ved Grønland Maskin.
-Jeg kom ikke hjem til et nytt Gøynem. To ting opplevdes som nytt. Jeg kunne drikke vannet igjen og oksene var byttet ut med traktor, sier den staute pensjonisten, og beordrer påfyll av kaféverten selv, nevøen Uzeiir Güllü.
Abdil var alene om å tjene penger til familiens livsopphold mens barna vokste opp i Drammen. Han innrømmer at det var tøft å få endene til å møtes iblant.
-Det gikk greit. Alle barne er kommet seg ut i livet på en bra måte. De fire eldste er gift, den yngste på 22 lever fortsatt alene. Hun starter trolig på studier ved Universitetet i Oslo denne høsten, sier pappa Güllü, som den sterkt troende han er, har besøkt moskeen et steinkast unna kafeen både titt og ofte etter hjemkomsten.


Trossterke. Sammen med byene Beysehir, Seydisehir og storbyen Konya by er befolkningen i den lille landsbyen blant de mest troende i landet. De holder strengt på islams regler. Det fikk særlig Konya svi for da Mustafa Kemal Atatürk utropte den tyrkiske republikken i 1923 og startet moderniseringen av landet på mange ulike måter. Han ønsket å omskape Tyrkia til en moderne, demokratisk og vestorientert stat. Flere imamer ble hengt etter sterke religiøse protester fra folket. Konya ble dømt til 50 års økonomisk straff for opprøret. Og det er forresten fra Konya by sekten med de dansende, snurrende dervisherne kommer. De som opptrådte på scenen på Bragernes torg under Elvefestivalen sist helg.
Fremmedspråk er ikke å høre i landet hvor over 90 prosent kun snakker tyrkisk. Svært få snakker engelsk. I Gøynem var det i hvert fall ingen. Norsk, derimot, var det flere som snakket. Er det rart at gamlekarene på stamkafeen kaller stedet for Lille-Drammen, eller Lille Fjell, som en av de eldre karene mente ville vært vel så bra.
Det er sen kveld. Lyset fra stamkafeen kaster et svakt lys på en flittig brukt moské et steinkast unna. Der er det teparty og livlig prat blant de 10-15 mannfolkene som har benket seg rundt småbord. Slik de gjør hver eneste kveld i den lille landsbyen litt utenfor allfarvei. På rådhuset er det også lys. I begge etasjer. I første holder ungdommen kafé, i andre er kontoret og møterommet til ordfører Abdurrahman Arslan.

Bom og treff. Planen var et bryllup og en kaffeprat denne kvelden. Bryllupet ble avlyst. Ingen visste hvorfor. Dermed ble det møte med ordfører og gjester og en lang prat med "gamle kjente" på kafeen i sentrum.
Ordfører Arslan viser vei sammen sammen med to eldre karer.
Bekin Keser håndhilser. Selvsagt har han bodd i Drammen, men dro tilbake til Gøynem godt ut på 80-tallet.
-Dette er bror min, det, sier Bekin på skikkelig drammensk, og presenterer broren Ali.
-Vi måtte hjem. Som pensjonister ble det altfor dyrt å bo i Norge. Her er det familien som tar seg av pensjonistene. Og når jeg dør, skal jeg gjøre det i hjemlandet mitt, sier Bekin Keser.
Abdil Güllü og kona er begge norske statsborgere. Derfor lever de godt på norsk pensjon på landsbygda i Tyrkia.
Ordføreren er kledt i finstasen selv om besøket var overraskende. Tyrkerne er noen kunstnere på mobiltelefon - opprette kjapp kontakt og få ting til å skje.
-Jeg beklager serveringen. Vi skulle hatt noe mer, sier Aslan, løfter tekoppen og viser glede over besøk fra Drammen.
Det er forresten ikke lenge siden en delegasjon fra Drammen var på besøk i Konya. Ordfører, politikere med lokalkjente Sadi Emeci i spissen. Og den norske ambassadøren i Tyrkia, Svein Erik Longva. Under det besøket fikk Drammen sin egen plass i Beysehir. Drammen Meydani - eller Drammensplassen om du vil. En rundkjøring hvor trafikken suser rundt ørene dine på alle kanter - tett ved innkjøringen til Tyrkia eldste moské fra 1200-tallet.

Usikker fremtid. Få vet hva fremtiden vil bringe for Gøynem. Men ordfører Aslan har tanker om en snuoperasjon for den tynt befolkede kommunene hvor gjennomsnittsalderen på innbyggerne nærmer seg 55 år.
-Vi håper å få til en snuoperasjon for å øke veksten i kommunen. Kanskje sammen med ordføreren i Drammen. Målet er at kan få til et besøk derfra en gang i året, sier Aslan.
Gøynem har vært hardt rammet opp gjennom årene. I 1968 var det storflom i området. Mye ble rasert og drikkevannet i området forsvant. Derfor hentet folk på stedet vann fra brønner helt til langt inn på 90-tallet.
Flommen og mangel på arbeid var to viktige årsaker til at så mange søkte til Europa på den tiden. Der sto jobbene og ventet. De fleste ble - bare noe få kom tilbake til Gøynem.
-Økonomien var elendig her. Vi måtte bare komme oss vekk. Vi reiste på turistvisum, de aller fleste av oss. Da jobben var sikret i Norge, hjalp vi slektningene våre til å komme etter til Norge, sier Keser-brødrene.
Abdurrahman Arslan er bare den fjerde ordføreren i Gøynem etter den store fraflyttingen rundt 1970. Fra 1983 og fram til 2000 sto alt stille i den lille bygda.
En femårig grunnskole var alt de fleste fikk med seg av ballast før de kom til Norge. En del fikk knapt nok det. I dag har stedet syvårig grunnskole med 130 elever, lege og butikker. Minibusser frakter folk til og fra Beysehir.
-Helsepersonell som kommer single til Gøynem drar som regel gifte fra stedet, sier Aslan, og ler godt.

Hils hjem. Det nærmer seg midnatt på den enkle, men koselige kafeen. "Ikke-drammenserne" har fulgt nøye med på samtalen hele veien, uten å ha skjønt noe av samtalen med venner fra Drammen.
-Vi skal fortelle senere. For vi tyrkere er veldig opptatt av nye bekjentskaper. Særlig når de kommer fra våre tidligere hjemland, sier Abdil, og takker for den sene kveldsstunden på stamkafeen hans.
Vi må for all del hilse tilbake til Drammen. Til absolutt alle kjente. Fra alle.
-I september skal jeg hjem igjen en tur.
Var det hjem han sa?





Artikkeltags