Takker for livet

TAKK. –Takk for at du reddet livet mitt, sier Jens Reidar Antonsen (46) og rekker ut armene til pensjonert politimann Sverre Mostue. Det er 30 år siden Mostue og hunden "Bob" fant Antonsen som var begravd i et snøras på Norefjell. FOTO: REIDAR HALDEN.

TAKK. –Takk for at du reddet livet mitt, sier Jens Reidar Antonsen (46) og rekker ut armene til pensjonert politimann Sverre Mostue. Det er 30 år siden Mostue og hunden "Bob" fant Antonsen som var begravd i et snøras på Norefjell. FOTO: REIDAR HALDEN.

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

11. mars 1978: Politibetjent Sverre L. Mostue og hunden Bob finner Jens Reidar Antonsen under tre meter snø etter et ras på Norefjell. 12. mars 2008: Antonsen kan endelig få takket sin redningsmann.

DEL

Det blir litt stille på kontoret i Vardåsen kirke i Asker, der det spesielle møtet finner sted omtrent på dagen 30 år etter.

Rasulykken i 1978 har preget både offer og redningsmann. For Jens Reidar Antonsen det verste som har skjedd i hans liv. For Sverre L. Mostue kanskje det største han opplevde i sine mange år som politimann, da han og Bob fant begge brødrene Antonsen i live. Den siste, Øivind, ble funnet over fem timer etter at raset gikk.

–Ja, det var Bob og jeg som fant både deg og broren din, sier den pensjonerte politimannen, for enda en gang å bekrefte at Jens Reidar Antonsen etter 30 år står ansikt til ansikt med sin redningsmann.

11. MARS 1978. Jens Reidar Antonsen (16) og broren Øivind (21) står tidlig opp og gjør seg klare til å reise på den årlige snøhuleutflukten i regi av KFUM-speiderne i Oslo. Jens Reidar har vært med tidligere, men for lillebroren er det første gang.

Han gleder seg, været er bra, de har pakket alt utstyret, og etter frokost setter de seg inn i bilene – 16 glade ungdommer på en spennende fjelltur.

Bare 14 av dem skal komme hjem i live.

Det er et under at ikke flere dør der oppe, i et inferno av snø da de store skavlene løsner og begraver 12 av dem.

–Vi hadde planlagt turen lenge. Pakkelister med alt utstyret var laget, vi hadde snakket mye sammen og gledet oss. Det var tradisjon å reise på snøhuletur på Norefjell. Det hadde speidertroppen gjort i mange år. Å få være med på turen var et tegn på at vi begynte å bli eldre og erfarne speidere. Det var gjevt å bli invitert, forteller Jens Reidar Antonsen (46).

Målet for utflukten er Augenshaug, som ligger fire-fem kilometer ovenfor Norefjellstua.

MARERITT. Norefjell møter dem med i strålende sol. Med sekker på ryggen bærer det innover. Hva de snakker om underveis, husker ikke Jens Reidar i dag.

–Vel framme deler vi oss i fire lag for å grave snøhuler. En graver, mens tre andre transporterer ut snøen. Akkurat når jeg skal ut av snøhulen hører jeg plutselig en rumlelyd. Den tiltar i styrke og så blir alt mørkt. På et tidligere kurs i KFUM hadde jeg lært at man skulle legge armene foran ansiktet ved snøskred for å få et pustehull. Jeg gjør det helt instinktivt. Rumlingen avtar og så blir alt helt stille.
Først tror Jens Reidar at det er hans egen snøhule som har rast sammen og at de andre vil finne ham raskt. Lite aner han at han ligger under tre meter snø og at skredområdet er enormt. 14 av de 16 KFUM-vennen ligger begravd under et tettpakket snølag.

Hele overkroppen og bena til Jens Reidar er som låst i en skrustikke, bare armene og ansiktet har litt plass. Tiden går, han hører at folk snakker. Han roper om hjelp, ber til gud og tenker mye på sin mor og far. Etter hvert begynner han å fryse forferdelig, og han mister alt bregrep om tid.

HUNDEPATRULJEN. I Oslo er politibetjent Sverre Lesly Mostue (33) og makker Torbjørn Jokstad på jobb i Hundepatruljen. Det har vært en stille dag, uten store utfordringer. De har trent hundene.

Cirka klokken 17 spraker det i politiradioen. De må umiddelbart sette kursen mot Norefjellstua. En speidertropp er tatt av snøras.

–Det er bare å sette på blålysene og kjøre det vi makter ut av byen. Vi har alt vinterutstyret i bilen, og mens jeg kjører skifter Jokstad til vinterklær. Vi stopper midt i et lyskryss og bytter plass, slik at jeg også kan kle på meg utstyret.

Det er Holmenkollsøndag i Oslo, og en driftig ung lege ved navn Jens Moe har på eget initiativ leid inn et helikopter fra Schwitz Rettungsflugwacht, for å vise folk i Holmenkollen og pressen hvor bra det vil være med et legehelikopter her til lands.
Dermed skal rasulykken på Norefjell bli det første oppdraget for det som senere ble Norsk Luftambulanse. Jens Reidar Antonsen skal bli deres første pasient.

–Da vi passerer Sollihøgda, blir vi kalt opp og får beskjed om å reise til Ringerike sykehus, der et helikopter skal frakte oss inn til rasstedet. Kort tid etter lander vi ved Augenshaug, forteller Mostue, som nå er pensjonist, men som tjenestegjorde ved Ål lensmannskontor fra 1980, etter ti år i Hundepatruljen. Han pensjonerte seg for tre år siden. De siste årene var han lensmann.

ET MIRAKEL. Mostue setter umiddelbart schæferen Bob inn søket. Også flere andre politi og lavinehunder er med, og flere av dem finner folk i raset. Men det er Bob og hans sjef Sverre L. Mostue som finner brødrene Antonsen.

En etter en graves speiderne fram. Lavinehundene gjør en god jobb ved siden av Røde Kors-mannskapene og alle de andre som er kommet til.

Ved 19-tiden kjenner Jens Reidar Antonsen at noe treffer ham i den ene foten. Noe som stikker. Det er søkestangen til Mostue. Like før har Bob markert. Jens Reidar Antonsen er reddet.

Han blir funnet under nesten tre meter snø. Lettelsen er enorm. Da hadde han ligget flere timer under snøen. Nær seks timer etter at raset gikk, blir også broren hans, Øivind, funnet. Han er ikke ved bevissthet. Kroppstemperaturen er på 23 grader. Også han blir funnet av Bob og Mostue.

ETTERPÅ.-Jeg husker ikke akkurat når jeg sluttet å makere årsdagen for rasulykken. Det har kommet litt på avstand nå. For oss var det en forferdelig opplevelse, men det ga meg også troen på livet. Det styrket meg i troen på at det fins en gud som passer på oss, sier Jens Riedar Antonsen.

- Det er noe jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg vet at uansett hvor jeg er i verden, er det noen som passer på meg, forteller 46-åringen ettertenksomt.
Tanken på at både han og broren overlevde et stort ras, men at begge de som døde var enebarn, er noe han aldri glemmer.

Jens Reidar er kurert for skiturer på fjellet, og han har fått klaustrofobi. Han har ikke kontakt med de andre speiderne lenger. Broren snakker han med ofte, men de prater sjelden om rasulykken. Likevel glemmer han aldri den dagen han lå fanget under metertykke lag med snø.

STOR TAKK. Sverre L. Mostue er en høyreist mann på 63 år. Den dag i dag sier han at uten at helikoptret tilfeldigvis var i området, hadde aldri det gått så bra som det gjorde i 1978.

Mostue ble mange år i politiet. Noen år etter rasulykken flyttet han med familien til Ål. Da var Bob fortsatt i aktiv tjeneste. Han døde fredfullt hjemme på stuegulvet i en alder av 15 år.

–Han var en drivende god hund, både på spor og i skarpe situasjoner. Jeg har opplevd mye i jobben min, både på godt og vondt. Alt fra solskinnshistorier til tragiske ulykker. Men skal jeg trekke fram ett oppdrag som jeg for alltid vil huske, er det nettopp det vi opplevde på Norefjell. Det viste at man aldri skal gi opp, sier Mostue.

De to trykker hverandres hender og går hver til sitt. Med seg får Mostue enda en gang følgende oppriktige hilsen: Takk for at du reddet livet mitt.







Artikkeltags