Da Jonas Gahr Støre lanserte nye og strenge smitteverntiltak mandag 13. desember ble det formidlet at barn og unge fortsatt skal skjermes i størst mulig grad. Skolene skulle holdes åpne. Tre dager etter stengte likevel skolene i en rekke kommuner, også i Drammen.

Skolestengingen ble vedtatt med det som kunne virke som en kollektiv entusiasme i formannskapet. Eller som ordfører Monica Myrvold Berg uttalte til Drammens Tidende: «Jeg er helt sikker på at virksomhetsledere, lærere, foreldre og besteforeldre er glade for dette vedtaket»). Kommunalsjef Thomas Larsen Sola hadde dessuten undersøkt med ansatte i skolene, som konkluderte med at «vedtaket er fullt ut forsvarlig» (samma artikkel)).

Det er lett å ha sympati med lærere som lenge har jobbet under stort press, og som nå frykter å tilbringe jula i karantene. Det er ikke dermed sagt at skolestenging er et rimelig tiltak. Har det ingenting å si at nasjonale helsemyndigheter mener at hjemmeskole før jul ikke er forsvarlig? Eller at FHI mener tiltaket har en svært begrenset effekt på smitten, og at det til og med kan føre til økt smitte?

Det er mulig ordfører Berg har rett i at de fleste er glad for en «tidlig juleferie». Og kanskje har ikke vedtaket så stor betydning, verken for smitten eller for barnas skolegang. Min bekymring er heller ikke de fire dagene med hjemmeskole før jul. Jeg er langt mer bekymret for hvordan vedtaket påvirker skolene etter jul. Som kjent, har man gjort noe én gang, er det lettere å gjøre det igjen. Sånn er det med nesten alle ting her i livet – trolig også med skolestenging. Kjetil Alstadheim i Aftenposten skrev godt om dette på lørdag (18. desember).

Hvor man er, påvirker også hvor man går, og dette gjelder spesielt i politikken. Med stengte skoler før jul, vil åpne skoler etter jul raskt fremstå som en lettelse av tiltak. Kanskje kjennes det da tryggest å åpne skolene igjen på rødt nivå, for å være på den sikre siden.

Jeg håper beslutningstakerne i Drammen har et reflektert forhold til dette, og til at vedtaket på mange måter har banet vei for strengere tiltak i skolene også fremover. Historien fra det siste året er ikke veldig betryggende. I fjor vinter og i vår virket skolene i Drammen nærmest låst til rødt nivå. Med unntak av en liten pause i februar og starten av mars, var skolene på rødt nivå helt fra midten av november og ut april. For de eldste trinnene varte det enda lenger.

Motstanden mot dette var forbløffende liten. Spesielt siden rødt nivå i store deler av denne perioden var et lokalt tiltak. Og spesielt siden rødt nivå kun er ment som en kriseløsning. I Drammen ble det den nye normalen. Ingen vil tilbake dit.

Etter snart to år med pandemi vet vi ganske mye om kostnadene med strenge restriksjoner i skolen. De er enorme. Og det er de utsatte elevene som rammes hardest. Fritidsaktiviteter i lokale klubber og organisasjoner har dessuten en tendens til å følge tiltakene i skolen, selv når de ikke er pålagt å gjøre det. Når litt ekstra tiltak på én arena fører til litt ekstra tiltak også på andre arenaer, blir plutselig de totale restriksjonene rettet mot barn og unge ganske store – stikk i strid med den nasjonale koronastrategien.

Kostnadene ved dette er imidlertid lite synlige i nåtid; Helsedirektoratet publiserer ikke daglige oppdateringer på antall barn som mister skolemotivasjonen, eller hvor mange som faller fra i idretten. Barn har heller ingen tunge lobbygrupper som kjemper deres sak, og for begrensede tiltak i skolen. For politikere og kommuneoverleger som måles på innsatsen i dag er dette forhold som gjør det litt enklere å stramme ekstra inn i skolesektoren – for sikkerhets skyld. Det er faktisk helt menneskelig.

På spørsmål fra Drammen Live24 om hjemmeundervisningen vil fortsette også etter jul svarer kommuneoverlege Einar Sagberg: «I den situasjonen vi er nå er det vanskelig å utelukke noen ting, men vi vurderer det nok dit hen at det ville være naturlig å starte opp på nasjonalt nivå igjen da.» (drm24.no, 14.12) Jeg håper virkelig at det vil vurderes dit hen også når vi går inn i 2022.

LES OGSÅ: