Drammens Tidendes intervjurunde med blant andre muslimske trossamfunn viser at vi trenger bedre diskusjoner om tabubelagte temaer som homofili.

Det er svært alvorlig at en prideparade blir avlyst i en europeisk hovedstad på grunn av manglende sikkerhet. At dette skulle skje i Norge, av alle steder, er på en måte absurd siden Norge regnes som et av de beste landene i verden å være skeiv i. Uansett hva som måtte være motivet bak terrorangrepet 25. juni, så har dette gått ut over de skeive som minoritet i Norge. Mange skeive i Norge har sagt at de er redde og føler seg mye mer utsatte nå.

I lys av dette, er det naturlig at vi har fått en debatt om holdningene til homofili i Norge. Det er også naturlig at Drammens Tidene har fulgt opp denne debatten gjennom å stille spørsmål til trossamfunnene i Drammen om hvordan de forholder seg til Pride og de skeives rettigheter.

Les også

Gharahkhani reagerer på muslimske ledere: – Hadde forventet mer

Responsen fra muslimske trossamfunn er deprimerende. Det klare inntrykket er at de spurte føler seg svært ukomfortable med å bli spurt om dette temaet. Dels svarer de unnvikende, dels er de kritiske til journalistene fra Drammens Tidene for i det hele tatt å ta opp denne saken med dem.

Politisk redaktør Hege Breen Bakken skrev i en kommentar at berøringsangsten var nærmest total.Spørsmålet er hvorfor vi ser en slik berøringsangst? Og hvordan skal vi ha en meningsfull dialog og debatt om verdiforskjellene i synet på homofili?

Jeg er ikke overrasket over at moskeene svarer så unnvikende som de gjør. Homofili er et sterkt tabu i muslimske miljøer. Ifølge den vanligste tolkning av islam, er homofili en synd. Negative holdninger mot homofile er selvsagt ikke bare et problem blant muslimer. Gjennom ulike lovformuleringer er homoseksualitet forbudt også i en rekke kristne land.

Derfor er det avgjørende som statsminister Jonas Gahr Støre nevnte den 22. juli, at moderate krefter i religiøse miljøer tar større ansvar.Det finnes tradisjoner for toleranse for homofili i islam, og det finnes forskjellige tolkninger av islamsk lære på dette punktet. Men faktum er at det er lite aksept for homofili praksis i muslimske land. Det finnes til og med land der man straffer homofili med døden.

Muslimer som emigrerer til Vesten, tar med seg holdninger og tradisjoner fra sine opprinnelsesland. Men med slike migrasjonsreiser, så skjer det også en holdningsreise. Gjennom skolen og kontakten med etniske nordmenn har spesielt etterkommere av muslimske innvandrere blitt mer liberale i synet på homofili. Dessuten har flere profilerte muslimer stått frem som åpne homofile. Men det store holdningsskapende arbeidet uteblir blant de muslimske trossamfunnene. De henger langt etter. Og det er flere grunner til det.

For det første fordi religioner i sin natur er konserverende. Slik har det også vært med Den norske kirke. Det er ikke de som har gått foran med åpnere holdninger til homofili, de har kommet etter. Kirken har tilpasset sin teologi i takt med sosiale endringer i samfunnet. Parallelt med forventninger de er blitt møtt med, har det også vært interne prosesser i kirken. Noe lignende ser vi foreløpig ikke i muslimske moskeer i Norge.

Og det fører meg til neste punkt, som handler om manglende teologisk debatt i muslimske trossamfunn. Mange av moskeene er tilknyttet institusjoner i sine opprinnelsesland. Imamene er sjelden skolerte. Det finnes islamske lærde i Norge, men miljøet er ikke så stort. De har generelt lite kompetanse til å foreta egne utredninger, og de føler seg ikke selvstendige nok til å mene noe som kan stride med mainstream tolkning av islam.

For det tredje blir de ikke i tilstrekkelig grad utfordret til å endre synet på homofili slik for eksempel Den norske kirken har blitt. I 2007 kom det reaksjoner etter at paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge (IRN) nektet å ta tydelig avstand fra dødsstraff for homofili. De sendte spørsmålet videre til Det europeiske fatwarådet som ikke kom med noe offisielt svar. I mellomtiden presiserte IRN at de «ikke søker» dødsstraff for homofili. Etter det har det ikke vært noe særlig press på IRN og moskeene i Norge om å være tydeligere i dette spørsmålet. Mens kirkeledere forventes å delta i Pride-markeringer, har debatten med IRN i mange år handlet om homofile (i muslimske land) har rett til å leve.

Det har med andre ord verken vært noe press utenfra eller noen teologiske debatter innenfra som kunne gjort spørsmålet om homofili mindre tabubelagt i muslimske trossamfunn. Derfor er det ikke overraskende at moskeene i Drammen ikke var forberedte til å svare journalistene fra Drammens Tidene da de banket på døra og stilte noen helt enkle spørsmål. Som Det Islamske Forbundet i Drammen svarte per e-post, så har de «aldri hatt homofili og fordommer mot det som problemstilling i deres moské.»

Den runden som DT har tatt for å gjøre opp status bør være et vendepunkt i berøringsangsten.

Muslimske trossamfunn bør ta interne debatter og klare å formulere noen tydelige svar på hvor de står i denne saken. Da er det ikke tilstrekkelig å bare ta avstand fra vold, men de bør kunne si noe mer konkret om deres syn på homofili.

Jeg kan forstå at mange muslimer føler seg mistenkeliggjorte og opplever at det er lite rom for å være konservativ i liberale vestlige samfunn. Men svaret kan ikke være manglende åpenhet og et anstrengt forhold til media og offentligheten. Det vil bare øke mistenkeliggjøringen. Det er bedre å avklare sin posisjon, så har vi et bedre utgangspunkt for å ta debatten eller dialogen etterpå.

I boken «Nesten norsk - det flerkulturelle Drammen 1970-2020», beskriver historiker James Godbolt hvordan innvandringshistorien i Drammenhar vært preget av både konflikter og kompromisser, feil og suksesser. I mange debatter om integrering har vi funnet frem til gode kompromissløsninger, men han skriver at det er et stykke igjen når det gjelder spenninger knyttet til religion.

I et åpent samfunn må det være rom for verdiforskjeller, men det må også være rom for å diskutere hvordan vi skal leve med disse forskjellene. Noen verdiforskjeller må vi rett og slett gjøre noe med for å komme oss videre som samfunn.

Når Pride-paraden blir avlyst på grunn av ekstremisme, og når mange skeive ikke føler seg trygge i et av verdens mest liberale samfunn, så kan vi ikke bare nekte å ta debatten om seksuelle minoriteter.

Det er på tide å si farvel til berøringsangsten.