I det gode gamle radioprogrammet «Herreavdelingen» pleide iblant sportskommentatoren (og tidligere lørdagsspaltist i Drammens Tidende) Arve Fuglum å stikke innom Finn Bjelke i studio for å gå gjennom siste nytt innen verdenssporten cricket. Cricketnyhetene var knusktørr humor: Med en sokratisk undrende Bjelke som samtalepartner gikk Fuglum gjennom helt reelle resultater og siste nytt om lag og spillere.

For de fleste av oss var dette sportslig kaudervelsk og komplett uhåndgripelig, og derfor også hysterisk morsomt: «England 209 for 5, Australia 208 for 7», «leg before wicket» og «tapte de siste fem wickets for 53 runs bare for å bli dismissed for 227 like etter te på dag to». Hæh?! Også alle disse testmatchene hele tiden – når skal disse samveldestatene egentlig spille noen ordentlige kamper?

Bandy er til sammenlikning en ukomplisert sport. 22 mann på skøyter jager en liten ball med køller i 90 minutter, og et lag fra Oslos vestkant eller drammensområdet vinner til slutt. Jeg har også bodd på Ullevål tidligere, så bandy er ikke en fremmed sport for meg som sådan. Men jeg er omtrent like opptatt av bandy som av cricket. Selv baseball og amerikansk fotball føles nærmere på et vis, popkulturelle konnotasjoner og amerikansk kulturimperalisme har sikkert bidratt til det. Når årets Superbowl spilles i Atlanta neste helg, skal det likevel dypere interesse til for at man ofrer dyrebar natt-til-mandag-søvn.

Det finnes enda særere, superlokale idretter. I unge år på 90-tallet klarte jeg å rote meg inn på en semifinalekamp på Croke Park i Dublin i den gæliske idretten hurling. Nei, ikke curling. Hurling. Med H. En eldgammel og gladbrutal sport som kan minne om en blanding av rugby og landhockey. Det er virkelig svære greier i Irland, en tradisjonsidrett og ellevill folkefest som simpelthen må oppleves, like mye kulturelt som sportslig.

En vakker dag bør jeg sikkert oppsøke 2. juledagsderbyet i bandy mellom Solberg og Mjøndalen som enda en innflytterfaglig overgangsrite. Bandy er svært her nede langs Drammenselva. Lokal kultur og tradisjon, og tradisjonelt lokale fotballhelters foretrukne vinteraktivitet. Men bandy er samtidig et mikroregionalt fenomen i Norge. Det finnes knapt bandyklubber av en viss størrelse andre steder enn mellom Oslo Vest og Mjøndalen – unntakene er Sarpsborg og Hamar. Selv cricket har i dag vesentlig større geografisk spredning i Norge enn bandy, fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord, og med naturlige vekstvilkår blant spillere med pakistansk herkomst. Slik også i Drammen, som har hatt egen cricketklubb siden 1996.

Et annet fascinerende sosiokulturelt aspekt med bandy er at vi har det motsatte av svenske tilstander: Mens bandy i Sverige tradisjonelt har vært en lavterskel arbeiderklassesport (kald utendørsidrett) og ishockey har hatt et mer middelklassepreg (lun innendørsidrett), er det omvendt i Oslo. Der flokker hockeyspillerne seg sammen på Oslo Øst med Vålerenga som kraftsentrum, mens bandy utøves fra Frogner og Ullevål og vestover inn i Bærum.

I Asker er det riktignok en hockeylomme midt i bandybeltet, men mest fascinerende er Drammens ikke-forhold til ishockey. Mens bandymamma Ingvild Waage har fått nok av lange Sverige-turer og drømmer om bandy hele året i egen bandyhall, har Drammens hockeyminoritet ønsket seg ishall helt siden slutten av 80-tallet. Ja, det finnes faktisk en hockeyklubb her, Drammen River Rats. Men som klubbens leder Tom Arne Winnæs har uttalt: «Drammen er i dag den eneste byen av vår størrelse i hele Nord-Europe som ikke har en egen ishall».

Sagaen om isfolket i Drammen handler stort sett om 22 mann på skøyter som jager en liten ball med køller i 90 minutter. Bandy er idrettens pølse i bløyta: En selvfølgelighet for de innfødte, men ganske eksotisk for oss som kommer utenfra. Omtrent like eksotisk som cricket.


LES FLERE SPALTER HER: