Gå til sidens hovedinnhold

Biene og lufta og temperaturen i havet teller, så jeg sier det: La flyene stå

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Se mulighetene i koronakrisa: Når vi roper om arbeidsplasser som må reddes, bør vi også spørre hvilke vi kan gi slipp på.

Jeg synes det er kjipt å si det høyt. Jeg kjenner så mange fine folk som jobber med reiseliv. Men biene og lufta og temperaturen i havet teller, så jeg sier det likevel: La flyene stå.

I helga var jeg på noe så sjeldent i 2020 som en jobbreise. På med munnbind, gjennom sikkerhetskontrollen, satte meg til rette, våkna fra slumring over notatene mine i en norsk by på nordvestkysten. I en monoton koronahjemmesesong kjente jeg gleden over å få komme meg ut, vekk, sjøl bare for tur/retur jobboppdrag.

Men det hender det synker som en sivilisasjonens samvittighetstung stein i magen: Har jeg virkelig en jobb, et levesett der jeg bidrar til å trekke klimautslippene fra flytrafikk opp? Det er en fattig trøst at hittil i år er dette min første jobbreise på vingene, faktisk. Men deri ligger håpet (og håp, det må vi bygge på, ikke minst i dette koko året).

På flytoget satt jeg og leste, jeg leste en nyhet om mindre vesener, med sine egne vinger, møysommelig utvikla og konstruert over evolusjonens lange løp: Trekkfugler over sør-vest-USA. De faller til bakken. Som hos biene, som dør ut sakte men allikevel altfor fort, treffer krisene i naturen rett på kroppene og vingene deres:

– Fluesnappere, svaler og skogsangere er blant artene som «faller fra himmelen» som del av en massedød over New Mexico, Colorado, Texas, Arizona og nordover inn i Nebraska. Bekymringene vokser for om dette kan gjelde hundretusener døde fugler, sier professor Martha Desmond ved biologiavdelinga på New Mexico statlige universitet (NMSU) til The Guardian. Mange av fuglelikene som styrter midt i ruta si har lite fett og muskelmasse igjen på kroppen, leser jeg. Det er mange ordspill om fjærkre og flykræsj jeg kan komme på, men jeg synes det er så grotesk at de stopper på veien.

Nå sier du kanskje at du bryr deg mer om jobbreisene til et menneske og lønna hennes, enn en enkelt svale – eller bie. Men dere skjønner hva dette betyr?!

Siri Narverud Moen

Siri Narverud Moen skriver fast for DT om musikk, kultur og politikk, og om å være mamma i byen og naturen. Hun har tidligere bodd i Berlin, Oslo og Trondheim, og har kommentert estetikk og popkultur i en rekke nasjonale medier.

Jeg kan ta det til hjemlige strøk: Det er store sannsynligheter for at klimaendringene allerede forsterker ekstremvær og naturfenomen. Dette burde alle som er voksne nok til å ha et kredittkort til å booke flybilletter med nå vite. Da to NRK-journalister reiste Norge rundt for å finne tegn på klimaendringer i fjor, fant de at de var godt i gang. Brunt vann i innsjøer, brunt vann i springen. Tregrensa mot fjellene våre kryper oppover. Bjørkeskog ligger øde – etter larveinvasjon. Svalbard og breene våre tiner – og endrer landskap og livsgrunnlag for små dyr som spises av større. Fugler er stressa i jakt på mat. Kuer ble slakta etter tørkesomre, og ras og kloakk ut i fjordene er også følger som er her. Nå. Det mest skremmende er at det eneste sikre er det usikre. Mer av det vi ikke kan forutsi. Ute i verden blir det mer av det ekstreme i områder som allerede har ekstreme forhold; ørkenrand blir til ørken, skogbranner forsterker faren for nye skogbranner, frossen tundra tiner og slipper løs ting vi ikke aner skjuler seg i minusgradene. Hva har alle disse småtingene med hverandre – og med deg og meg – å gjøre? Alt. Det er det som er økosystem.

Kikk opp på himmelen over deg. Det du ser, alt etter når på døgnet du ser opp, er klar høsthimmel, eller mørkt høstvær som igjen gir grunnlag for liv på den andre sida av vinteren. Så og si uten striper. Man trenger ikke vite nøyaktig hvor mange CO2-tonn hver stripe utgjør for å skjønne at presset på naturen har blitt mindre når flyselskapene ikke kan drive slik de gjorde før 12. mars 2020 – med stadig økninger i antall avganger og rutetilbud. The sky is the limit, men grensa var passert for lengst.

I august meldte Avinor om en nedgang på 60 prosent i norsk flytrafikk fra i fjor til i år.

– En situasjon som vil vedvare, sa direktøren i Avinor i en pressemelding, og fortsatte:

– Det vil nok dessverre ta lang tid før flytrafikken er tilbake på et 2019-nivå (Gaute Skallerud Riise, pressemelding NTB).

Det bør ikke ligge et dessverre her. Dette er den gledeligste nyheten fra 12. mars og fram til nå. Hadde Avinor, det nye «Gutta Boys Braathens & co», Wizz Air samt eksisterende norske flyselskap hatt perspektivet rett, hadde de sett at:

– Det vil nok heldigvis ta lang tid før flytrafikken er tilbake på et 2019-nivå!

I ei krise ligger det muligheter. Dette er en av dem: At vi ikke lenger tar en svipptur til fotballkamp i London, ei uke i Spania i ferien – eller at alle på plass i samme by for et kort møte – for gitt. Nå som mange fly er satt på bakken, og digitale møterom er åpna, har vi en mulighet som ellers hadde tatt år med motstand og omstrukturering å få til. Gi feriepiloter og flyverter mulighet til andre, livreddende oppgaver. Reiseliv må innskrenke radiusen. Utred hvordan flystoppen åpner for publikumsdekning for tog til Tromsø. Ikke redd flyselskap som skranta ved inngangen til pandemien, og reguler de nye kraftig for å bremse unødvendige klimagassutslipp.

For 2020 er et kjipt år. Men det kan komme verre, og de kan komme snart.

Mer av Siri Narverud Moen:

Les også

Fjordbyen Drammen fortjener bedre – den fortjener en skikkelig plan

Les også

Konsert eller kornåker?

Kommentarer til denne saken