Gå til sidens hovedinnhold

Blir det litt mye med alle homoene?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


«Jeg er for homofile, altså, men det blir litt mye med alle dem halvnakne kroppane og sånn vrikking i gata.» Hørt det før, eller har du tatt deg sjøl i å tenke noe lignende? Hva med følgende herlige utsagn (fra avisas meningsspalter i år og i fjor): Pride – juni måneds skeive feiring – vil tvinge deg til å like å se to menn kysse. Pride er samfunnsnedbrytende.

Siri Narverud Moen

Siri Narverud Moen skriver fast for DT om musikk, kultur og politikk, og om å være mamma i byen og naturen. Hun har tidligere bodd i Berlin, Oslo og Trondheim, og har kommentert estetikk og popkultur i en rekke nasjonale medier.

Det er frislepp i byen nå. Plutselig er mennesker ute i hopetall og drikker øl, sosialiserer og – hurra! – går ut for å høre musikk. Som musikkfan er jeg avhengig av at ord og melodi og rytme – framført med innlevelse og personlighet – gir lydspor til livets opp- og nedturer. Tenk deg kjærlighetssorg uten muligheten til å trøstes av musikk, for eksempel? For ei uke sida satt jeg blant 400 heldige drammensere (fordelt på to koronakohorter) på Toppen av Drammen. På festivalens første dag spilte de populære viseartistene Stein Torleif Bjella og Frida Ånnevik.

LES OGSÅ:

Les også

Lykke på utsolgt festival: – Dette er starten på slutten

Frida Ånnevik, hun hadde bursdag, og starta samtidig sin feiring av å få slippe til. Spenninga i stemmen hennes var som en dirrende klump gele mellom publikum og scenen. Til oss og sola som sank mellom blånene takka Frida for å endelig få spille musikk live igjen, men også fordi hun skulle få lov å feire seg sjøl som voksen, som en hel person som er ute av skapet.

«Synes du det blir litt mye med homoene som er ute og danser nå? Beklager, men jeg beklager ikke, for nettopp i det at det blir litt mye for noen, ligger protesten.» Sånn omtrent sa hun det, og løfta en regnbuefarga boa hun hadde fått i gave. Vi hørte tekster om den famlende følelsen når du møter en annen som er sånn som deg sjøl. Så kom en solidaritetslåt, en hyllest til Kim Friele. Den nye musikkfestivalen jeg besøkte har ikke noen uttalt homoprofil, men plutselig var det der, rørende til stede.

Kim Friele er en frihetskjemper, det moderne Norges første åpne lesbe, og har etter et liv i kamp for rettigheter blitt et norsk homo-ikon.

Friele – for meg er hun ikke først og fremst lesbisk. Hun er først og fremst en frihetskjemper. Hun sprengte grensene for hvem man kan være og bli akseptert. Som menneske. Som en som ser tvers igjennom forskjellige standarder for mennesker, basert på, ikke bare seksuell orientering, men også på kjønn. I et NRK-portrett snakker hun om den gamle paragraf 213 – paragrafen som forbød sex mellom to menn. Mellom menn, altså:

– Det var jo klassisk at damene ikke var inkludert i den loven. For vi hadde jo ikke noe seksualliv. Vi ble seksuelle gjennom mannen, vi.

Derfor mener Friele at storsamfunnet ikke så på de homofile damene som noen trussel.

– Det er rart med menn som ser på kvinner som noe ufarlig, sier Friele. Ja! Sier jeg.

Her i Drammen har jeg forstått at Pride – homodagene som de het før – i år er lagt til august på grunn av en usikker koronasituasjon. Dermed kan vi håpe på et nytt frislipp; den gjenåpningsfesten vi ser på torg og utendørsscener nå kan følges opp av en fargeglad, kroppsglad fest i august. Sjøl er jeg streit som en rett vinkel. Har aldri forelska meg i noen av samme kjønn. Allikevel mener jeg at feiringa av skeives rettigheter og deres parader å vise seg fram i – den er enda viktigere for meg enn for de skeive. Satt på spissen? Ja. Egoistisk av meg? Kanskje. Pride – homodagene, som de het – er til for skeives rettigheter. Men kampen deres er helt avgjørende for meg, jeg som kan telle som en majoritet i denne sammenhengen.

I disse dager er dette aktualisert av en ny handlingsplan mot diskriminering av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Og av kontroverser i internasjonal fotball. Snevre forventninger om kroppsideal og oppførsel står for meg som ekstra ødeleggende i toppidretten. Dér kan du snakke om samfunnsnedbrytende verdier, der! Tenk hva de åpne homsene signaliserer til de hetero kollegaene i fotball-EM om at åpenhet er akseptert: Hvis én tør å vise sin seksuelle orientering i møte med Ungarn, skal de andre kunne vise følelser og personlighet som bryter med gammeldagse normer for hverandre, og så videre. Psykisk kan du væra sjøl, lissom.

Vi, majoriteten, har så mye å takke de skeive aktivistene for!

Jeg som samfunnsborger, som medmenneske, som en som tenker igjennom hvordan jeg oppfattes av andre i det jeg kler på meg om morran, som … kvinne. Jeg har fått et større spillerom fordi noen sprengte det større, sjøl om de hadde andre grunner enn meg.

Også dette: Vi er alle mindretall på en eller annen måte. Eksempel: Overvektig. For tynn. Skilt. En nedarvet familiehemmelighet. Mindre eller færre pigmenter. Alle samfunn bør bedømmes på hvordan vi behandler mindretallet, hvilken toleranse vi viser de andre. For de andre, det er oss.

Mer fra Siri Narverud Moen:

Les også

Hvorfor blir det aldri noe schwung over Strømsø Senter?

Les også

Det framstår ganske tafatt at vi må regne med importsmitte, mens visse bransjer sliter ræva av seg

Les også

Biene og lufta og temperaturen i havet teller, så jeg sier det: La flyene stå

Les også

Fjordbyen Drammen fortjener bedre – den fortjener en skikkelig plan

Kommentarer til denne saken