Gå til sidens hovedinnhold

Blir helse, utdanning og landbakgrunn en køordner i arbeidslivet?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Er vi på vei mot en ny type sorteringssamfunn der helse, utdanning og landbakgrunn i langt større grad enn tidligere fungerer som en køordner i arbeidslivet?

Det er dessverre mye som tyder på det.

De som havner sist i køen er de med dårlig helse eller dårlige skoleforutsetninger, eller de som har innvandrerbakgrunn.

Det er grunn til bekymring over at unge ukvalifiserte ikke slipper inn på arbeidsmarkedet. Samtidig støtes voksne ufaglærte ut før pensjonsalder, og mange innvandrere holdes utenfor.

Det er markante sammenhenger mellom lav utdanning og utstrakt bruk av sosiale tjenester, dårlig helse og svak posisjon på arbeidsmarkedet.

Etter nedleggelser og omstillinger er det få muligheter for nytt arbeid for personer uten utdanning. Ungdom som faller ut av videregående skole finner ofte en plass i arbeidslivet, men som voksne strever de med å beholde jobben når det blir omstillinger, innskrenkninger, konkurser eller de får helseproblemer.

Mange utdanningsreformer har forsøkt å redusere utdanningsforskjeller basert på kjønn, bosted og sosial bakgrunn. Å ruste opp ungdom og utsatte arbeidssøkere med formell kvalifisering er fortsatt et sentralt politisk virkemiddel. Historisk sett har myndighetene absolutt lykkes i en overgang fra eliteutdanning til masseutdanning, men betydningen av utdanning har gått fra et privilegium for de få, via en mulighet (for de mange) til en dyd av nødvendighet (for alle).

Det er tverrpolitisk enighet om at vi ønsker god helse og gode liv for hele befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn og språklige og kulturelle forutsetninger. Derfor er det viktig å følge med på levekårsutfordringene og legge til rette for likeverdige helse- og omsorgstjenester og sterke velferdsordninger.

Sosial ulikhet i helse handler om sosiale forskjeller i levealder, helse, døds- og sykdomsrisiko og levevaner. Forskjellene er urettferdige, og de er ikke naturskapte eller uunngåelige. De sosiale forskjellene er samfunnsskapte, og dermed er de også mulige å gjøre noe med.

Opphopning av levekårsutfordringer i områder i og rundt de store byene er en utfordring i en rekke land. Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i disse områdene. Også i Norge ser vi tendenser til en slik utvikling, selv om bildet ikke er entydig. Hvordan kan bosted og nabolag fremme eller hemme alle barn og unges utvikling og muligheter i livet? Hvilke konsekvenser kan geografisk opphopning av levekårsutfordringer og «bostedssegregering» eller «bokonsentrasjon» ha? Hvordan påvirker sosial ulikhet tilliten og samhørigheten i det norske samfunnet?

Alt tyder på at økte ulikheter og polarisering øker konfliktnivået, tærer på tilliten og gjør samarbeid på tvers krevende. Å motvirke sosial ulikhet er derfor avgjørende for at Norge skal lykkes med de store omstillingene vi står ovenfor. De offentlige utgiftene øker mer enn inntektene, og høy deltakelse i arbeidslivet er avgjørende for velferdsstatens bærekraft.


Annett Arntzen snakker om sosial ulikhet i helse og levekår på Lørdagsuniversitetet, Lier bibliotek 16. oktober klokken 12-13.
Arntzen ledet Helsedirektoratets fagråd for sosial ulikhet i helse. Hun satt også i det regjeringsoppnevnte By- og levekårsutvalget som arbeidet med levekårs- og integreringsutfordringer i byområder (NOU 2020:16).

LES OGSÅ:

Les også

Ingen penger til Holmenbrua i statsbudsjettet: Mener Høyre går fra et løfte

Les også

Her fikk fire yrkessjåfører bot for å filme ulykke: – Det der må jo bare ikke skje

Les også

Tomt for én øltype: – Vi solgte mer enn ventet

Kommentarer til denne saken