Gå til sidens hovedinnhold

Boligmarkedet er et politisk misfoster

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Boligprisene er atter engang gjenstand til debatt. Senterparti-politiker Simon S. Nordanger sparket i gang en debatt om nye «hagebyhus» på Sundland med startpris på seks millioner rettet mot unge småbarnsfamilier. Debatten fortsatte med en analyse fra DTs politiske redaktør som syntes debatten var navlebeskuende.

Jeg ønsker med dette innlegget å bidra til å klargjøre årsaker til konsekvensene vi ser i boligmarkedet. Vi tar utgangspunkt i grunnleggende økonomisk teori – tilbud og etterspørsel.

La oss først se på tilbudssiden. I utgangspunktet er det tilnærmet ubegrenset tilgang på tomter, og en stor boligbyggebransje i Norge. Med dette gode utgangspunktet detaljstyrer reguleringskåte politikere nærmest alle aspekter ved markedet. Hvor og hvordan folk skal kunne bo vedtas gjennom politiske kompromisser, og reguleres av byråkrater.

Eksempler er ymse fordyrende boligstandardkrav (TEK), jordvern, systematisk nedprioritering av samferdsel (f.eks. Konnerud), og «forpliktede» arealplaner basert på «nullvekstmålet» (her gjennom «Buskerudbyen»). Kost-/nytterefleksjoner ser ut til å være fraværende.

Politikere har vedtatt at nye boliger skal bygges pottetette, sentralt nær kollektivknutepunkter, med minimale hageflekker, og gjerne pakket sammen i flermannsboliger. Men drømmer etablerende småbarnsfamilier om å leve etter de politiske papirvisjonene?

Denne tilbudssiden av «markedet» er blitt kombinert med en friere etterspørselsside. Salg organiseres med budrunder der prisene settes etter betalingsvilligheten. Kjøpere tar kontakt med banken som setter tall inn i et regneark, der et finansieringsbevis kokes fram. Så kan kjøpere kjempe om boliger slik at man når tallene som blir satt.

For å nå markedsprisene må ordinære familier sørge for at begge foreldrene er overutdannet og fulltidsskatteytende for å oppnå gode resultater i regnearkene, dersom man ønsker boligdrømmen.

Det store problemet som politikerne har kranglet om var at det var vanskelig for mange å få et stort nok tall i regnearkene. Dette snakket man om helt til Finanstilsynet satte foten ned og advarte om at galopperende økning i låneopptak var i ferd med å destabilisere økonomien. Vi fikk da en «midlertidig» forskrift i 2015 som skulle sørge for en «bærekraftig utvikling» i husholdningenes gjeld. Norske husholdninger er blant verdens mest forgjeldede.

Da endte vi med detaljregulering av også etterspørselssiden av boligmarkedet.

Vi har dermed endt opp med et planøkonomisk misfoster av et boligmarked, der politikere styrer nærmest alle aspektene ved markedet. Boliger med ønskede bokvaliteter motarbeides aktivt og rasjoneres. Samtidig virker man å være overrasket over konsekvensene av sine egne politiske valg.

Vinnerne ser ut til å være bankene, boligbyggebransjen, og skattehungrige politikere. Taperne er spesielt etablerende småbarnsfamilier som nå sitter med svarteper – absurde boliglån og stor kredittrisiko.

Vi har flyttet fra Drammen, og har kjøpt hus fra 1974 i Øvre Eiker med god plass og hage, og som gir større økonomisk frihet for vår familie. Det eldre ekteparet som vi kjøpte boligen av sitter med en heftig skattefri boliglottogevinst, og kan takke reguleringskåte politikere.

Mange eldre bruker sin boliglottogevinst til å kjøpe glorifiserte sovjetblokker i sentrum.

Boligdebatt:

Les også

Boligdebatter kan ta uante veier: – Mange av oss ønsker ikke blokkleilighet på Fjell, heller

Les også

Bakkens navlebeskuende boliganalyse

Les også

Hvis Frp-Gjerde vil stoppe utviklingen av Drammen sentrum, hjelper det lite å fyre løs på Drammens Tidende

Kommentarer til denne saken