Gå til sidens hovedinnhold

Byorginal i særklasse

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ingen blir profet i eget land, men 50 år etter Theodor M. Moes død bør vi se nærmere på hans budskap.

Theodor M. Moe, i hvit apotekerfrakk, var «fuglemannen» eller «Lebesbymannen» fra 50- og 60-tallet som sørget for mat til duene på Bragernes torg. I bibliotekets lesesal fikk han egen pult med låsbar skuff. Han sørget for orden og trivsel, ulønnet, til glede for både ansatt og besøkende. Han ble meget populær.

Alltid fremstilt som en byoriginal. I verket «Timer i Drammen» ser vi at Theodor, teologen, farmasøyten og forfatteren, nevnes i samme sammenhenger som originaler som «Goggen», Hans med stokken og «Rekardsja». Alle populære men ganske så annerledes personligheter enn Theodor M. Moe.

Theodor M. Moe, som ble født i 1875, var sønn av sogneprest og ordfører i Lebesby i Finnmark, som sammen med sin frue satte seks guttebarn til verden i løpet av 12 år. «Kampen for tilværelsen» ble hard, blant annet med lange og værharde vintre og dårlige boforhold. Derfor var familien etter dette tilbake i Kristiania i 1876.

Faren gikk bort i 1892, 60 år gammel. Morens innsats og omsorg ble nå viktig. Ikke desto mindre, Theodor ble en svært velutdannet mann, som farmasøyt og som teolog.

Med vikariater som fengselsprest kom han tett på de svakeste i samfunnet, og begrepet «fangens sjel og vår egen» er ordrett etter oppslag i pressen. Dette førte ham over i varige studier innen psykiatri og psykologi til fordel for de svakeste, og i hvordan bidra til en bedre verden. Hans prioriteringer gikk sterkere i retning av de store spørsmålene utenfor familielivet, tross to ekteskap og to barn.

Levebrødet hentet han ved vikariater i apotekene og ved privatundervisning, språkmektig som han var. Noe embete kapret han ikke, sannsynligvis på grunn av to skilsmisser.

I Drammen er pensjonisten Theodor M. Moe på plass etter krigen. I dag er det lett å forstå hans innsats og engasjement på biblioteket, som åpenbart var rettet mot forfatterskapet i 1957, mer målrettet enn samtiden var klar over. Hans takknemlighet til Drammen er å finne i det vakre diktet han komponerte til ære for byen.

Motto for forfatterskapet: «Det er kjærligheten som gir sannheten liv, fremmer forståelsens evner, styrker viljen til handling». («Dette er en filosof verdig» – anmeldelse i Drammens Tidende samme år).

At en mann på 82 år kan prestere på dette nivået er imponerende nok i seg selv. Professor Hygens vurdering av boka i 1959 avviker ikke meget fra dette. Utgivelsen tok sikte på å legge til rette for en sterkere påvirkning av samfunnsutviklingen i de kristne organisasjoner. At et lite kapitel i boka burde vært påaktet av flere og i dag av ganske mange er imidlertid ganske klart.

I kapitlet om økonomi og teknikk bruker forfatteren ikke så stor plass og så mange ord, men han går sterkt ut: Uten et uselvisk samarbeide på det økonomiske området mellom jordens folk, kan menneskeheten ikke bestå. Han erkjenner at ødeleggende krefter har eller vil spolere våre muligheter. Han har liten tiltro til den allmenne evnen til å stille opp mot det som kommer. Vi omtales som for makelige og egosentriske. Han avslutter kapitlet med et kjent sitat, Ludvig den femtendes: «A press moi le deluge» (Etter meg kommer syndfloden).

Theodor advarer mot overforbruk. Aldri har vel denne problemstillingen vært klarere enn i dagens samfunn over hele verden. Forfatteren er en av de første som går inn på økologi og bærekraft. De globale utfordringene varsles i 1957, den gang familieinntekten oftest var basert på under fem kroner timen. Tanken gikk ikke i retning av overforbruk. Vi hadde trygge sosiale rammer.

Theodor M. Moe var langt forut for sin tid i spørsmål om økologi og ressursforvaltning. Hans egen livsstil var også tydelig, med et lite krypinn i Astreagården, og et minimalt forbruk. Hovedpoenget i kapitlet bør få oss til å stille en del spørsmål: Hadde vi unngått å komme i så store naturkonflikter med et bedre samarbeide og tilpasset livsstil? Hva med pandemiene? Ville det i dag vært ukjente problemer om Theodors råd var blitt fulgt?

Det er et faktum at han advarte og på en enkel måte brukte argumenter som i dag fremføres av politikere og samfunnsaktører verden over. Det står respekt av dette.

Men – han fremstilles som stakkarslig og ubetydelig, og sammenstillingene med byoriginalene er svært urimelige. Dette bør vi gjøre noe med, slik Theodors M. Moes ettermæle fortjener. Hans etterkommere ville sett det som en god handling.

Theodor M. Moe gikk bort 4. april 1966, i en alder av 91 år, og ble begravet 12. april på Nannestad. Han hviler nå i samme grav som sin første fraskilte ektefelle.

Artikkelforfatterens hyllest til Theodor, med treet som symbol: «Unnfanget i det iskalde nord. Det lille frøet utviklet røtter i områder preget av teologiske og humane grener. Med varierende vekstvilkår førte motstand til styrke og medgang til ydmykhet. Fullt utviklet sto han fram som et eget selvstendig tre med sterkere røtter, grønnere blad og kraftig sevje. I treets krone hekket fugler ukjente i vår verden.»


Les også

Fredrik (33) har farget håret rosa og lært seg å stå på rulleskøyter for denne rollen

Les også

Mads Hansen tok oppgjør med Se og Hør: Nå slår kjendisbladet knallhardt tilbake

Les også

Trebarnsmor Camilla (40) sjekker inn på hotell for å få jobben gjort

Kommentarer til denne saken