Gå til sidens hovedinnhold

De mange prosjektene langs elva og i strandsonen bygger byen inne bak en mur

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Vi ser en volsom utvikling av Drammen. Vi ligger midt i smørøyet, og vil fylle tomrommet mellom sentrum og sykehuset», sier eiendomssjef Mathias Svoren fra Scala Eiendom i Drammens Tidende for kort tid siden. De vil reise et 14 etasjes bygg på parkeringsplassen ved CC på Brakerøya, som vil bli en forlengelse av den kommende «bymur», som den såkalte helseparken ved nytt sykehus og utvidet prosjekt på Tomtegata 64 vil utgjøre, med hushøyder opptil 55 meter.

Analysen av byens form og funksjon som ble lagt til grunn for Drammens storstilte satsing på byutvikling etter arkitektkonkurransen «Drømmen om Drammen» i 1988 og kloakkrammeplanens tiltak, kan oppsummeres slik: Drammen er elvebyen – en fjordby og båndby, vakkert beliggende mellom grønne åssider. Bebyggelsen danner et amfi som skuer ut over den historisk viktige innseilingen fra fjordsiden, men holder seg ellers langs den fruktbare dalbunnen opp langs elva.

Analysen lå til grunn for en samlet planstrategi som besto av kommunedelplanen for Drammenselva, arealdel, transportplan, grøntplan og sentrumsplan.

Fram til da hadde industri vokst fram langs elva, breddene ble brukt til lagringsplass for bedrifter og til parkering nær Drammen sentrum. Etter press fra staten, og med delfinansiering derfra, tok Drammen fatt på opprenskingen. Store kloakkrør ble lagt på begge sider av elva for å samle opp og lede kloakken til renseanlegg på Solumsstrand. Kommunen grep muligheten til å etablere turstier og gangveier oppå rørene, elvebreddene ble regulert til offentlig park, med sykkelstier, lekeplasser m.m.

Det gikk ikke uten motstand. Noen huseiere ønsket ikke fri ferdsel mellom boligen sin og vannkanten, NSB motsatte seg lenge gangvei mellom Drammen stasjon og elva. «Uten parkeringsplassene (langs elva) dør Drammen» hevdet bekymrede næringsdrivende i sentrum.

Drammen by gjenvant sine elvebredder, byaksen fra ås til ås ble vedtatt som bærende element for byforming, byplanpriser strømmet inn og bystolthet bredte seg blant drammensere. Næringsliv og utbyggere været en ny vår for byen.

Senere har diskusjonene bølget fram og tilbake: «Det bygges for mye/for lite i Drammen….. Folk og bedrifter flytter til /flykter fra byen….. Vi kan ikke hvile på laurbærene, vi må utvikle …. Byggekraner er tegnet på liv/ bevar byens sjel….» Det ble kamp om hotell på Holmen, om utbygging på Marienlyst, på friområdet ved Tangen kirke osv.

For å nevne noe: Bolig- og næringsbygg fra Telthusgata og utover mot Tangen, Nøsted og Glassverket, sykehuset og helseparken på Brakerøya på andre fjordbredd. Langs elva på nordsida: Bragernes strand og Svanegangen, ved Buskerud papirfabrikk og Pålsøya. På sørsida ligger «brunosten» med naboer, Statens hus, politi og boliger på Union brygge, mer foreslås i kommunedelplan for Gulskogen nord. Alt dette skjer langs elva eller i strandsonen, mest blokkbebyggelse. I tillegg kommer nybyggeri og fortetting innover på landsidene.

Eldre høyhusprosjekter i Drammen, blokkene på Fjell, Strøtvet, St Hansberget, ble lagt i randen av bybebyggelsen, øverst opp mot skogkanten – synlige, men likevel ute av syne for andre i byamfiet. Unntaket var Skistadbygget og avishuset – begge ved Strømsø torg. Det er ikke mange år siden Drammen kommune ville begrense høyhusbyggeri til området nær dette kollektivknutepunktet.

Det er ikke tilfeldig at husene som ligger nærmest strandkanten er like høye, eller høyere, enn de bakenforliggende. Boligkjøpere etterspør boliger med utsikt og sol, nært til attraktive uteområder, gjerne med kort vei til sentrum og trafikknutepunkt. Derfor bygges boliger nettopp på lokasjonene som utgjør Drammens særpreg. Her får investorene best fortjeneste og kjøpesterke innbyggere får realisert sin boligdrøm.

På lengre sikt er dette et dårlig byplangrep. Det blir som «tribuneeffekten» på fotballstadion, du må også reise deg for å se kampen hvis de på raden foran reiser seg. Utsikten som i dag er et felles gode blir bare for de få. Når det i tillegg presses inn tett med boliger blir uteområdene mindre brukbare, til og med utrivelige.

Sammenlikn boligbyggeriet ved Buskerud papirfabrikk fra 1990-tallet med Bragernes strand som ble bygget flere år senere. Eller se arkitektens illustrasjon for Gulskogen nord i Drammens Tidende i slutten av oktober. Det er de halvprivate uteområdene og de offentlige byrommene som gir byer liv og kvalitet.

Det er dét som trekker oss til å besøke eller bo i byen, ikke alene leilighetsutforming eller lønnsom investering. Når det bygges høyere, må det ryddes mer plass til byrom på bakken.

De mange prosjektene langs elva og i strandsonen bygger byen inne bak en mur. For alle som bor lavere enn 30–50 meter over havet reduseres utsikten, byens sjarmerende amfiform forsvinner. De som bor på eller nær dalbunnen mister sin øyekontakt med de grønne åssidene. Bystrukturen blir mindre lesbar også utenfra. Preget av byen som et urbant smykke i et stort landskapsrom, må du opp på Spiraltoppen for å oppleve.

Har politikerne i Drammen tatt inn over seg hvordan etablerte og kommende byggerier til sammen vil prege bybildet for framtida? Hvor attraktiv blir elvebyen bak en bymur? Dette er ikke bare en «voldsom utvikling», men vold mot bysjela.

LES OGSÅ:

Les også

Klar beskjed om byutvikling: «Politikerne må tørre å ta tøffe avgjørelser og stå i dem!»

Les også

– Blir et ansiktsløft for hele strøket

Les også

Vil overta Tollbugata: – Viktig for å gi bydelen et løft

Kommentarer til denne saken