Gå til sidens hovedinnhold

De som viser at de kan løse utfordringer, samarbeide, være kreative, skape og reflektere, de vil bli ettertraktet

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Lærelyst, glede, energi og entusiasme oser det av mange barneansikter hver eneste dag i hvert eneste klasserom». Dette burde vært innledningen, men hvordan møter vi egentlig dette engasjementet på jakt etter ny kunnskap?

Alle små og store møter mellom mennesker er en prosess i seg selv.

Elevene kommer til skolen med sitt potensial og sitt unike utgangspunkt i livet, og det er svært ulikt fra elev til elev. Fra dag en prøver vi å finne en plass til dem innenfor et utviklingsløp med de samme målepunkter, les i den samme boksen. I denne boksen er det mange som faller igjennom når de skal måles etter fastlåste kriterier, og det skapes tapere og vinnere.

Rektor-spalten Waage

Drammens Tidende ønsker flere fagfolk med i samfunnsdebatten. Derfor utfordrer vi regionens rektorer, som fremover vil bidra i debattspaltene i det vi har kalt rektor-spalten.

Denne uken skriver virksomhetsleder/rektor for Hallermoen skole, Ingvild Waage.

Waage sender stafettpinnen videre til rektor på Svensedammen ungdomsskole, Audun Martinsen.

Når skolen skal måles ser man inn på den med lupe, og kårer «vinnere» og «tapere» ut fra et snevert kunnskapsgrunnlag. Men det vi på skolen egentlig fokuserer på er prosessen den enkelte elev er i på sin læringsreise. Vi jobber med at feil er justerbar læring. Vi berømmer innsats og utvikling.

Vårt tradisjonelle skolesystem er bygget for å skape akademikere, ikke elever som skal ut i verden og løse de store utfordringene vi står ovenfor. Vi måler i grunn bare det de kan og vet.

Hvilken arbeidsgiver vil egentlig ansette en person på bakgrunn av hva de vet? Men personer som viser at de kan løse utfordringer, samarbeide, være kreative sammen, skape og reflektere, de vil bli ettertraktet.

På skolen hvor jeg jobber er vi godt i gang med det spennende arbeidet med nye fagplaner. Vi jobber sammen i prosess, drømmer og konkretiserer. Vi har sammen skapt fremtidsfortellinger som gleder og inspirerer. Vi vil utgjøre en forskjell for elevene våre. Vi vil strekke oss langt.

Kan vi i fremtidens skole ute i den enkelte virksomhet også ha rom for den alternative læringsarenaen og miljøarbeideren? Kan vi skape organiske nettverk sett i sammenheng med de kunnskaper og ferdigheter som bor i hver enkelt elev. Og med det utvikle elevene ut fra deres utgangspunkt. Ikke begrense denne utviklingen, men få dem til å spire og gro.

For hvem har egentlig rett til å definere «normal»? Jeg bare spør.

Det handler om hva vi gjør for å redde dagen til han med en atferd som utfordrer oss, hun som sliter med motorikken, hun som gruer seg til fremføring og han med angst.

Selvfølgelig sender vi en melding hjem til mamma om at vi har endret litt på klasserommet, hvis det er det som skal til for at dagen får en god start for gutten hennes. Det er nok av annet en liten kar skal igjennom før han entrer skoleporten når du sliter med angst.

Eller at vi klarer å se bakenfor den atferden som vises, når en gutt kommer løpende inn på kontoret mitt i storefri, river opp en av stolene rundt møtebordet og kaster den i veggen. Han skriker. Jeg sier til han med høy stemme; «Nå var du helt rå. Du klarte det».

For målet vi har jobbet med er å klare og løpe fra situasjoner som blir vanskelige ute. Ikke la frustrasjon gå utover medelever, men løpe inn på mitt kontor og skrike høyt der. Han synker sammen i et hjørne, tårene renner. For inni han kriger følelser og tanker om hverandre. Han klarer ikke kontrollere dem. Men akkurat nå var vi et skritt i riktig retning. Han opplevde mestring. Dette er livsmestring.

Det handler om den jenta som sliter med motorikken, hun som titter bort på venninnenes vakre border og detaljerte tegninger i time etter time. Hun er stille. Men uka etter at vi delte ut iPaden viser hun meg leksa si i norsk. Stjernene i øynene er tilbake. Plutselig er hun på høyde med venninnene. Vakre border og detaljer sammen med en tekst hvor kreativiteten har fått blomstre. Hun slapp å bruke all sin energi på å få bokstavene ned på papiret.

Vi må kjenne elevene våre, møte dem der de er og vi må ha høye ambisjoner på vegne av dem.

Glem at skolen er et hus med svære klasserom hvor elevene sitter i buss og læreren foreleser fra kateteret. Vi må bruke hver krik og krok, løfte viktige oppgaver som elvene kan få til. Det er haugevis av dem i en skolehverdag. Det kan spire og gro på taket, det kan bygges hyller på lageret, bikkja til den gamle damen borte i gata trenger tur, vi kan utforske nærmiljø og bygge gapahuk. Og ved å løse denne type oppgaver får elevene vist sin kompetanse, der kunnskap og ferdighet får blomstre i nye situasjoner. Akkurat det som er kjernen i fagfornyelsen.

Egentlig handler det hele om evne til å tåle så inderlig vel. Per Fugelli sier det best; «Vi må skape rause, trygge flokker hvor mennesket får erfare at tilhørighet er bedre enn å pusse navle i enerom».

Dagens barn og unge er gjennomgående en veltilpasset og medgjørlig generasjon, men forekomsten av psykiske lidelser, ensomhet og problemer med egne liv øker.

Målet vårt er å utvikle robuste barn og unge som mestrer sine egne liv. Barn og unge som står trygt på beina sine.

Da må vi ta utgangspunkt i elevens iboende ressurser, ikke dytte dem inn i boksen en etter en. Det må ikke bli en fest for spesielt inviterte – nå må alle mann på dekk!

Les også

Hvordan ville skolen sett ut om vi fant den opp i dag?

Les også

Hvor lenge aksepterer vi at russefeiringen fortsetter i sin nåværende form?

Les også

En lærer kan forandre alt for en elev, hele livet kan forandres

Les også

Lærerens egentlige fag: Elevene skal føle seg likt, sett og hørt

Les også

Den tynne, likbleke jenta løftet blikket og sa: «Alt under 5 er fiasko...»

Les også

Ungdom er spennende folk. Vi må gi dem den beste skolen vi kan. Vi må slutte å la karakterene styre

Kommentarer til denne saken