De ti åra etter 22. juli har ikke vært noe blomstertog

Om fascismen kommer smygande tillbaks – så är det du och jag som måste stå emot.

Visesanger Mikael Wiehe er referert fra scenen på Utøya, i ei ny bok om Arbeiderpartiet og 22. juli. Historiker Hallvard Notaker skriver om partiet – om partiets ungdomsbevegelse – og om staten, om folket, i tida etter terrordagen. Om partiet, som ikke er, men noen ganger har vært, staten. Som noen ganger har vært folket.

Høsten 2011: «Drammen var blant få større steder hvor partiene ikke holdt noen felles markering av valgkampstarten. Venstre var eneste parti med stand i sentrum 13. august (...) De andre partiene begynte i løpet av uken som fulgte, mens Arbeiderpartiet ventet til mandagen etter, i takt med partiet nasjonalt, og fikk følge av SV.» – H. Notaker, «Arbeiderpartiet og 22. juli»

I boka avdekkes spagaten Ap sto i i 2011, som da startdatoen for valgkampen kom altfor tett etter terroren. Men også at det var umulig å lede hele folket, som Jens Stoltenberg skulle som statsminister, og samtidig peke på den lille delen av folket som støttet Anders Behring Breiviks ideer.

Fellesskapets sorg vant over behovet for å snakke om den vanskelige konflikten. Boka beskriver også hvordan AUF og Raymond Johansen – nå mest kjent som Oslos prøvede byrådsleder – ble møtt med det berykta «22. juli-kortet» da de prøvde.

Siri Narverud Moen

Siri Narverud Moen skriver fast for DT om musikk, kultur og politikk, og om å være mamma i byen og naturen. Hun har tidligere bodd i Berlin, Oslo og Trondheim, og har kommentert estetikk og popkultur i en rekke nasjonale medier.

Høsten 2021: I år skal vi markere ti år for udåden. Og så kan det i tillegg bli slik: Drammen er et av mange steder der du kan møte Ap-ere, som har vært AUFere, som endelig må snakke. Også på valgkampstand. Nå har partiet tatt fatt på det oppgjøret de ikke makta da sårene fortsatt var ferske.

Vi var ikke forberedt. Og når jeg sier vi, mener jeg alle vi som har tilknytning til kongeriket Norge. En ting var den manglende beredskapen, som ble så knusende avdekket i Gjørv-rapporten, om politikommunikasjon, etterretning som kunne vært satt i system og brukt. Men: jeg mener at vi var ikke forberedt: Rundt på øya gikk en av oss og drepte barn med overlegg for å stoppe dem i det han ser på som landsforræderi.

Og de ti åra etter, de har ikke vært noe blomstertog. I de ti åra har vi blant annet sett – verbale kjølhalinger av debattanter, der deres utseende, etnisitet, kjønn, med videre, blir brukt mot dem, – at folkeskikk forsvinner fra deler av nettet, for å bruke Aps Tonje Brennas ord. – at marginale grupper som baserer seg på samme konspirasjonsteorier er sterke nok til å storme senatet i USA, spre løgner om vaksiner, og trekker europeiske partier mot å strupe kvinner, homofile og muslimer (eller bare «vennene deres») sin frihet.

Kan man drive valgkamp på ubehag? Et oppgjør med fascismens nye former kan bringe et tiltrengt alvor inn i avtalen mellom politikerne og velgerne. Men lett blir det ikke. En velgermasse som ser på stemmeseddelen som en slags fjernkontroll til å zappe mellom lovnader om valgfrihet og behag ... Har Ap råd til det? Partiet som forsvant fra toppen like etter 2011, og som har slitt med å vise troverdige forsøk på å styre landet siden. Eller er det snarere slik at de ikke har råd til å la være?

Og: Har vi, Norge? Har vi råd til å la være, å se problemet i sitt antidemokratiske hvitøye?

Det første først: – Vi veit at folk blir drept og plaga i dette landet på grunn av hudfargen sin. Fylkesrådsleder i Viken Arbeiderparti, Tonje Brenna, innleda nylig et webinar der arbeiderbevegelsen snakka om de vanskelige sammenhengene. Det var her hun pekte på folkeskikken som forsvant.

Seniorforsker ved Holocaustsenteret Terje Emberland fulgte opp med å gå igjennom det særskilte hatet mot Ap som bæres rundt på nettet av konspirasjonsteorier. Hvordan dette hatet bare har vokst siden 2011. I motsetning til hva man skulle ønske, tro, ta for gitt: Var det ikke vekker nok, at 77 mennesker ble ofra på verst tenkelige vis??

Kompisen som sirkelargumenterer: Emberland peker dessuten på hvordan det mildere konspirasjonssnakket har tatt plass i politikken. I DT kunne vi lese bekymringene til en som gradvis så samboeren forsvinne inn i Qs verden. Forskerens bevis resonnerer sågar inn i min egen krets, når jeg ser bekjente dele stadig rarere lenker fra nettsider som har som mål å destabilisere. Destabilisere for å skade fienden – blant andre – Ap.

Kompisen som sirkelargumenterer: Emberland peker dessuten på hvordan det mildere konspirasjonssnakket har tatt plass i politikken. I DT kunne vi lese bekymringene til en som gradvis så samboeren forsvinne inn i Qs verden. Forskerens bevis resonnerer sågar inn i min egen krets, når jeg ser enkelte dele stadig rarere lenker fra nettsider som har som mål å destabilisere. Destabilisere for å skade fienden – blant andre – Ap.

Så hva nå? Skal Ap røyke ut høyreekstremistene – eller også de som bare snakker litt likt? Når de hører sirkelargumenter, og konspirasjonssnakk som « forræderne blant oss» eller «elitens skjulte agenda» … skal de henge bjella på sine politikerkolleger? Valgkampen 2021 kan i sannhet bli interessant.

Igjen, 2011: «Til Arbeiderpartiets stand på Karl Johans gate i Oslo kom mennesker som ville fortelle dem som stod der at de hadde fått som fortjent på Utøya.» Borgere utstyrt med normal dose empati rystes av å lese om at overlevende og deres pårørende fortsatt møter hatet. Det kreves et nitidig slit å kvitte oss med de ordene og handlingene som normaliserer hatmeldingene.

Ap har bestemt seg for å røyke det ut, og ting tyder i 2021 på at dette er spørsmål du og jeg også må ta på alvor. Du och jag. Det blir forskjellige spader vi må gripe, partifolkene, og du og jeg. Men at vi må spa unna gjørma, det framstår krystallklart.

Mer fra DT-spaltist Siri Narverud Moen: