Jeg vet om en skole, hvor det eneste kravet Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU) stilte til ny rektor, var en svært restriktiv holdning til nettbrett i småskolen. Som utdanningsforsker, lærerutdanner og mor til skolebarn, tror jeg det ville vært en bedre idé å ønske seg en rektor med forutsetninger for å lede en skole til det beste for elevenes læring.

LES OGSÅ: Georg (7) lastet ned Minecraft på skolen: – Plutselig forandret han personlighet

Jeg forstår at mange frykter barn og unges digitale teknologibruk, men jeg er fristet til å sitere en norsklærer som deltok i et av mine forskingsprosjekt for noen år siden. Hun foreslo å stenge nett-tilgangen på skolen, fordi elevene hennes ikke klarte å følge med i timene. Kollegaen, en medielærer, spurte retorisk: «Skal vi samtidig stenge trappa, i frykt for at noen skal falle ned?»

Det er behov for å vurdere hvilke digitale erfaringer barn og unge trenger, men en overordnet oppgave er å lære barn og unge å «gå i trappa». Fra de er små trenger de oppmerksomme og delaktige voksne som kan holde dem i hånden eller gå ved siden av, men som også tør å slippe dem når de er klare.

Som forsker vet jeg en del om hvilke muligheter, men også risikoer og dilemmaer digitalisering utløser. Jeg nevner noen, for å vise hvorfor debatten om digitalisering i skolen må nyanseres.

LES OGSÅ: Hanna-Karense (26) arrangerte «Kompani Lauritzen» for elevene: – Lagt lista høyt

Visste du at hver femte elev som går ut av norsk skole i dag, har generelle lesevansker? Eller at halvparten av de som står utenfor arbeidslivet, har lesevansker? Hele samfunnet vil tjene på at barn som trenger det, får lære å bruke lese- og skriveteknologi.

Elever kan produsere film, podcast, applikasjoner og nettsider på nettbrett, men produktene er ikke så lette å vurdere. Vi vet det fra forskning og jeg så det tidligere i vår, da en gjeng glade ungdommer lagde reklamefilm om byen sin. De brukte dager på å planlegge, filme, klippe, og legge inn visuelle effekter som skiftet i takt med lydbildet.

Før elevene fikk forklart hva de hadde tenkt med filmens virkemidler, sa læreren at de snakket for fort. Fra et tradisjonelt skoleperspektiv, ja, men elevene protesterte: De snakket energisk, slik ungdom gjerne gjør i videoer på sosiale medier. Når nye sjangre blir brakt inn i skolen, blir det behov for å diskutere og kanskje revurdere kriterier for kvalitet i disse.

Elever med egen digital enhet har til enhver tid tilgang til enorme informasjonsmengder som er fremstilt på ulikt vis. Dette er en åpenbar ressurs, for eksempel når de skal lære om vulkanutbrudd, eller når en har lyst til å begynne med «dropshipping», og det er lærerens tur til å søke for å forstå hva det innebærer.

Det kom også til nytte når verden var nedstengt, og en kollega kunne ta lærerstudentene med til Island, Himalaya og et område i USA for å undersøke særegne geografiske fenomener i Google Earth.

Baksiden av medaljen er at informasjonsmengden kan virke distraherende, og at verdensveven er vanskelig å manøvrere i. Læremidler kan gi lærere, elever og foresatte tiltrengte holdepunkter.

Samtidig trenger unge mennesker å lære å regulere sin egen læring og bli aktører, ikke brikker i et digitalt samfunn. De må få trening i å manøvrere i kompleksitet og til å vurdere kilder, for det følger ingen lærebok med verken privat- eller arbeidslivet.

Kommunikasjons- og samarbeidsmulighetene er også blitt mange i digitale klasserom. En lærer inviterer folk fra hele verden inn i klassen via nett for å fortelle sine livshistorier. Elevene har møtt en som har vært utsatt for rasisme, en som sitter i amerikansk ungdomsfengsel og selveste Arne Treholt.

Noen stille elever blir mer aktive i undervisningen når de får kommunisere via en enhet, og det er blitt lettere å samarbeide om å løse oppgaver og se hva hver elev har bidratt med.

Men heller ikke disse mulighetene kommer uten trøbbel. Ungdommer avtaler for eksempel gjengoppgjør via sosiale medier, og «snitch»-kulturen får fart og kraft via sosiale medier.

Vel vitende om at lærere og lærerstudenter føler seg dårlig forberedt for å forebygge, avdekke og håndtere slike situasjoner, er det gode grunner til å reagere og forvente tiltak. Men hvilke?

Elevene trenger lærere som orienterer seg i forskning og som systematisk observerer klassen sin. De trenger lærere som aktivt vurderer når skjermer skal vekk og oppmerksomheten samles om et bål, en bok eller samtale. Lærere som vet å hente skjermene frem igjen, fordi en elev trenger lese- og skrivestøtte, eller klassen eller dokumentere en prosess eller et produkt. Og lærerne trenger å hjelp til å håndtere de mange dilemmaene digitalisering utløser.

Som lærerutdanner må jeg forberede studentene for ansvaret som venter. De siste årene har USN samarbeidet med studenter og skoler i regionen om hvordan dette best kan gjøres, og vi jobber vi for å ta en nasjonal og internasjonal posisjon på feltet.

Det unner jeg både elevene og studentene.

LES OGSÅ:

Les også

Renate nominert til nok en pris

Les også

Nye regler fra i dag – kan bli kostbart for deg som forelder

Brølte for ungdomsskole: – Å stryke oss fra budsjettet er et svik av historiske dimensjoner