Rive og bygge nytt. Et verneverdig trehus i original funkisstil på Toppenhaug erstattes nå av nyfunkis i glass, stål og betong.

Mer i utakt med tiden går det knapt an å være. Nå er det nemlig gjenbruk og bærekraft som er mantraet i eiendomsbransjen.

Men privatpersonen og taxfeekongen Terje Stykket fikk tirsdag grønt lys i hovedutvalg for teknisk til å bygge drømmehuset sitt. Midt i et strøk som Drammens folkevalgte har bestemt skal være beskyttet av kommunens høyeste vernestatus.

I år etter år mente nemlig politikerne det var så vanskelig å si nei til riving. De manglet en helhetlig verneplan, var unnskyldningen. Men når de endelig har fått en, setter de den til side, og finner på andre unnskyldninger.

Det er riktig nok ikke de samme politikerne som styrer kommunen nå. Men å rote seg bort i synsing og argumenter som at «smaken er som baken» og at «jeg har snakket med en nabo som syns det er fint», sier en hel del om hvor svakt hensynet til kulturminnevernet står i Drammen. Det er både overraskende og tragisk i en by så full av historie og arkitektonisk stolthet.

Debatter om kulturminner kan ikke reduseres til folks til enhver tid skiftende smak og stil. For noen år siden stod slaget om hvorvidt bløtkakehus, med søyler, karnapp og glasert takstein var greit. Nå er det nyfunkis med flate tak og enorme vindusflater som er stridens kjerne.

Rive- og byggetillatelser skal og bør handle om prinsipper. Skal man følge sine egne planer eller ikke? Planer som er ment å skape forutsigbarhet, ivareta allmennhetens interesser, kommunens kulturarv og gjerne beskytte den svake part. Saken om Stykkets rive- og byggeplaner har i så måte vist hvor lite kommunens egne verneprinsipper egentlig er verdt. Eller hvor dårlige de faktisk er.

Når flertallet i teknisk med Ap, Høyre, Sp og Frp i spissen ser bort fra byantikvarens råd om å avslå boligsøknaden,som han begrunner med at den bryter med den enhetlige stilen i området, og med kravene til arkitektonisk utforming og volum, er det lett å følge Hakkebakkeskog-logikken om at «gjort er gjort, og spist er spist». La han nå få bygge dette huset. Det er tross alt bedre enn et høyhus eller at tomten ligger brakk og brukes som parkeringsplass.

Hovedproblemet i denne saken er ikke Stykkets funkisdrøm, selv om folk med hans ressurser fint kunne tatt en prat med byantikvaren og funnet ut hvordan huset kunne tilpasses omgivelsene. Det er jo ikke slik at Stykket og hans folk ikke har visst at tomten ligger i et verneområde.

Den aller største feilen ble begått i 2014, da mangemillionæren fikk lov til å rive den verneverdige funkisvillaen. Og det vel vitende om at huset var av svært høy verneverdi. Det er en utilgivelig politisk bommert, som bør stå som et skrekkens eksempel for fremtidige rivesaker.

Det er selvsagt mye vanskeligere å komme trekkende med en verneplan når feilen allerede er gjort.

Saken bør også stå som eksempel på hvor galt det kan gå når utbyggere får komme med byggetegninger lenge etter at bygget er revet. Praksis burde selvsagt være stikk motsatt: At du ikke får rive en takstein før du også har vist helt konkret hva du har tenkt å gjøre på tomten. Da slipper man at tomter ligger brakk i flere år, og evinnelige krangler mellom utbygger og kommunen om stil og tilpasning.

Mange tidligere bystyrepolitikere trodde nok at områdevernet de vedtok i 2018 skulle ivareta dette enhetlige kulturmiljøet i området rundt Stykkets tomt. Hele poenget med områdevern er å unngå bygg som overskygger eller bryter med de andre husene i området.

Men Stykkets argument om at «det aktuelle området er preget av svært forskjellig bebyggelse med et stort spenn», lød som et ekko blant partiene som ville godkjenne planene hans. Forståelig nok, for det er både hummer og kanari av hus i Bragernesåsen sett under ett. Men det er nettopp en slik utviklingen den gjeldende verneplanen skal hindre – i dette avgrensede området på Toppenhaug.

Det er en ærlig sak å ønske mangfold av arkitektur og boligstiler. Men hvis det er det flertallet av kommunens folkevalgte ønsker, så bør de heller ikke gå rundt og smykke seg med at kommunen har egne verneplaner og en egen byantikvar.

LES OGSÅ: