Gå til sidens hovedinnhold

Den største utfordring er å skape et sterkt vi i Drammen. Da holder det ikke å være «nesten norsk»

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Disse tyrkerne er ulykkelige. De trives ikke, de har ingen å snakke med. Her opplevde vi at de ikke ville spise. De vil simpelthen ikke spise. (...) De må jo bli nedbrutte når alt de kan si er «morn, sjef». (...) De har ikke en trygg bakgrunn her og føler ofte en sterk fysisk belastning. De har det ikke godt her. Nå må myndighetene utgreie dette spørsmålet.»

Med disse ordene beskrev arbeidsgiveren Kjell Steinsvik situasjonen for sju tyrkiske fremmedarbeidere i 1970 i Drammen. Han er sitert i den nye boken Nesten norsk - det flerkulturelle Drammen 1970-2020 av historiker James Godbolt (Fagbokforlaget).

Det har skjedd mye siden de første tyrkiske fremmedarbeiderne ble hentet til elvebyen. Papir- og betongindustrien i Drammen trengte billig arbeidskraft og drev aktiv rekruttering på den tyrkiske landsbygda. Ingen hadde forestilt seg at byen 50 år senere skulle ha en minoritetsandel på hele 30 prosent, de fleste fra land utenfor Vesten.

Godbolts 500 siders lange bok gir oss en grundig oversikt over dramatikken, konfliktene, kompromissene, feilene og suksessene i Drammens i innvandringshistorie fra 1970-tallet til i dag. Som drammenser med innvandrerbakgrunn finner jeg boken spesielt interessant, men bokens temaer er gjenkjennbare for alle lokalsamfunn i Norge som er blitt berørt av internasjonal migrasjon.

Det er likevel noe spesielt med Drammen. I motsetning til Oslo der pakistanere har vært i fokus, har Drammen vært kjent som «tyrkerbyen» i innvandringssammenheng. Og det preger boken, som vier stor oppmerksomhet til Drammens norsk-tyrkiske befolkning.

Godbolt skriver at kjedemigrasjonen gjorde at innvandrere kunne føle større trygghet sammen med sine egne, men som gruppe ble de enda mer isolert fra det norske samfunnet.

Han har selv bakgrunn fra USA og trekker paralleller til norsk utvandring til Amerika. Det finnes mange likhetstrekk. Befolkningsveksten var hovedårsaken også bak den store utvandringen fra Norge til Amerika på 1800-tallet. Norske utvandrere drev også med kollektiv etnisk organisering for å opprettholde sin kultur i eksil. De etablerte egne kirker og foreninger. Det kan høres segregerende ut, men når innvandrere hjelper hverandre med å hanskes med den nye hverdagen i et fremmed samfunn, så blir de samtidig bedre i stand til å tilpasse seg i det nye landet. Men egne skoler og egne etniske idrettsklubber er eksempler på når det blir for segregerende.

Integreringen tar tid, men det er ikke nødvendigvis alt som blir bedre med tiden. Drammen har jobbet målrettet for å skape fellesarenaer innen frivillighet, idrett og kultur. Rekrutteringen til politiske partier er også i det store og hele en suksesshistorie.

Men på to områder har ikke integreringen ikke lykkes: Arbeidsdeltakelsen i innvandrerbefolkningen er relativ lav sammenlignet med majoritetsbefolkningen, og de religiøse spenningene er til å ta og føle på.

Utdanningsnivået holder ikke tritt med utviklingen i arbeidsmarkedet. I tillegg har konkurransen fra EU-innvandrere gjort det enda tøffere å komme inn i arbeidsmarkedet. Drammen er snart mer «polakkbyen» enn «tyrkerbyen» i innvandrersammenheng.

Når det gjelder religion, skriver Godbolt at det er et stykke igjen før man når frem til en konsensus rundt religiøse praksiser i Drammenssamfunnet. «En kan snakke om en skjør religiøs sameksistens preget av perioder med både dialog og kulturelle spenninger.» Han nevner spesielt konflikter rundt kjønnslikestilling og koranskoler. Religiøse spenninger finnes også innad i innvandrergrupper, ikke minst den tyrkiske.

Selv om tilpasningen til det sekulære og likestilte Drammen forblir en stor utfordring, ville jeg fremhevet dialogarbeidet enda sterkere. Det er fordi Drammen skiller seg positivt ut på dette området. Da tenker jeg både på dialogen mellom religiøse miljøer, og dialogen mellom Fjell skole og foreldre som på hver sin måte har bidratt til gjensidig tilpasning og forebyggingen av mer tilspissede konflikter.

Godbolt er på sitt beste når han beskriver den historiske utviklingen på Fjell, med mye prøving og feiling. På ytre veggen til Fjell-skole finnes det mange nasjonale flagg. Denne flaggveggen er et monument fra 1980- og 90-tallet da den multikulturalistiske tilnærmingen rådet i integreringspolitikken. Med FN som et felles symbol, skulle alle grupper få lov til å være stolte av sin nasjonale identitet. Etter hvert som det ble færre etnisk norske elever på Fjell, ble det viktigere å fremheve norske verdier i skolen.

Det er en god observasjon fra Godbolts side, men det må også sies at det er i tidsånden at vi skal samle oss rundt noe felles fremfor å sementere skillene. Ved siden av å hindre økende sosial ulikhet er den største utfordring de neste 50 årene nettopp å skape et sterkt vi i Drammen. Da holder det ikke å være «nesten norsk».

En lengre versjon av denne artikkelen er tidligere publisert i Utrop.

Les også:

Les også

Slik fikk innvandrerne i Drammen stadig mer innflytelse i lokalsamfunnet

Les også

– Først ble jeg litt irritert over tallene. Alt som er galt beskyldes jo innvandrere for

Les også

«Tyrkerne som kom til Drammen har vært med på en ganske eventyrlig velstandsøkning»

Les også

Skulle tjene nok penger til en traktor i Tyrkia. Men Muhsin kom seg aldri hjem

Kommentarer til denne saken