Plutselig ble jeg stortingspresident. Gratulasjonene strømmet på. Selvsagt var det en stor ære. Jeg klarte heller ikke å fri meg fra tanken på hva det sa om Norge.

Foreldrene mine kom til landet med én dollar i lomma. De startet som jordbærplukkere. Mamma ble lærer. Pappa jobber med integrering i kommunen. Og nå skulle sønnen deres, oppvokst på Skotselva, bekle vervet formelt rangert som det nest høyeste etter Kongen. Samfunnsmodellen som er bygget opp, også av kloke politikere, har gjort Norge til mulighetenes land. Dette må vi sammen ta vare på, og jeg skal bidra etter beste evne selv.

Da jeg ble utnevnt, kom det noen sinte meldinger som handlet om hvem jeg er. De fleste av reaksjonene var derimot gratulasjoner og lykkønskninger.

Buskerudbenken

Hver uke skriver en representant fra Buskerudbenken på Stortinget i Drammens Tidende. Denne uken skriver Lise Christoffersen fra Arbeiderpartiet.

Neste uke er det Morten Wold fra Fremskrittspartiet som har ordet.

Midt i viraken kom det likevel en mail til en venn av meg, som handlet om noe helt annet. Avsenderen skrev: «Stakkars Gharahkhani som blir gjort til stortingspresident 39 år gammel. Han må legge bort alle politiske prosjekter og visjoner for resten av livet. Er ikke dette et verv for dem som har karrieren bak seg?».

Andre har sagt til meg med glimt i øyet: «Ja, ja, Masud, du som har vært en sånn politisk slugger – nå må du legge om stilen».

Jeg har tenkt på dette. Svaret er klart, ambisjonen er klar: Ja, jeg skal utøve vervet som stortingspresident med den verdighet som hører med. Det er Norges folkevalgte nasjonalforsamling vi snakker om, det fremste symbolet på vårt demokrati, det skulle bare mangle. Og ja, jeg skal opptre samlende, være president for alle husets 169 folkevalgte, uavhengig av hvilke partier de representerer.

Men nei, jeg kommer på ingen måte til å legge bort politiske prosjekter og visjoner. Tvert imot ser jeg min oppgave nå som det kanskje viktigste politiske prosjektet jeg har jobbet med. Det å gjenreise folks tillit til Stortinget og vårt demokratiske system. For selv om vi er langt unna amerikanske tilstander, og selv om folk flest i Norge slutter helhjertet opp om folkestyret og feirer dette hver 17. mai, så er vi inne i en tid der varsellampene har begynt å blinke. Det tar jeg på dypeste alvor.

Masud Gharahkhani

Valgt stortingsrepresentant 2021 - 2024. På Stortinget fra 2017.

Født i 1982.

Valgt til Stortingspresident i 2021.

Representerer Arbeiderpartiet på Stortinget.

Medlem av den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen.

Høstens saker om stortingsrepresentantenes pendlerboliger utløste en oppsiktsvekkende sterk reaksjon. Mer enn disse sakene i seg selv, handlet det nok om et folkelig sinne som var bygd opp over tid, og som nå fikk fullt utløp. Det har nemlig vært mange medieoppslag de senere årene. Noen har handlet om saker som har gått til politi og rettsvesen, noe som for så vidt viser at systemet fungerer, at politikere ikke kan bryte loven. Men i etterlatt inntrykk har disse sakene glidd sammen med oppslag om ordninger som har blitt misbrukt, og ordninger som ikke står seg i lys av det vanlige folk må forholde seg til.

Sånn kan vi ikke ha det. Nå skal det ryddes opp. Det arbeidet skal jeg lede, og vi er allerede godt i gang. Alle ordninger skal under lupen. Spørsmålet skal være: Er dette rimelig? Handler det om legge til rette for et velfungerende stortingsarbeid, noe som vil være i det norske folks interesse? Eller handler det egentlig om at vi stortingsrepresentanter har kommet for høyt på strå, og tenker for mye på oss selv som privatpersoner? Det sistnevnte er et fenomen i så å si alle verdens land, og har vært det til alle tider. Posisjon preger, makt og prestisje kan svekke «synsevnen» – blikket for hvordan vanlige folk har det i sin hverdag, sammenlignet med livet man selv lever. Men det er ingen unnskyldning for hvordan ting skal være i 2020-tallets Norge. Vi er vår egen standard, også på dette. Ordninger som ikke tåler dagens lys, skal bort.

Barnet og badevannet er likevel viktig å huske i dette arbeidet. Vi må ikke kvitte oss med det som er viktig å beholde av hensyn til et godt demokrati. Og noe som er virkelig viktig å beholde, er de folkevalgtes tilknytning til fylkene de er innvalgt fra. I dag kan folk over hele landet møte «sin» stortingsrepresentant i den lokale dagligvarebutikken en vanlig lørdag, eller på en fotballkamp det lokale laget spiller. Det er verdifullt, både for velgerne og for politikerne. Da må vi sørge for at stortingspendling ikke straffer seg mer enn det som ligger i nødvendig reising. Selv om noen distriktsrepresentanter kan ha sterke personlige grunner til å bosette seg permanent i Oslo, trenger vi ordninger som ikke oppmuntrer til det.

Felles for det som bør skrotes og det som bør beholdes, kanskje endatil styrkes, må uansett være målet om gjøre det norske folkestyret best mulig. Velgerne må se at politikerne ikke lever i en helt annen verden enn dem, og politikerne må ha mulighet til å gjøre en god jobb for velgerne. Den tilliten som nå må gjenreises, skal gjenreises. Jeg er klar for å gjøre min del av jobben.

Innlegg fra Buskerudbenken:

Les også

Jeg er ikke tilhenger av omkamper, men rusreformen er for viktig til å bli lagt i en skuff

Les også

Vi må ta makten over strømmarkedet tilbake

Les også

Det er vanskelig å være fattig

Les også

Seks av ti sykepleiere bruker daglig tid på oppgaver som andre burde utføre