Dere voksne der hjemme – slutt å mase om karakterer

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg elsker å spille fotball, men jeg skjønner ikke helt hvorfor.

En av fordelene med å være lærer, er at man jobber sammen med mange likesinnede. Vi har det gøy på arbeidsplassen, fordi det er mulig å finne fagidioter av alle slag. Fagidioter som meg selv. Har man en stor nok skole, så finnes det dessuten mange nok kolleger som har lyst ti l å spille fotball. Dette er jo egentlig et tidsfordriv for spesielt interesserte når man eksempelvis har fylt 51 år, og burde sittet hjemme i godstolen og pleid sine slarkete knokler. I gymsalen på Drammen videregående kaster vi oss over lærkula hver mandag og fredag etter jobb, med liv og lyst og mord i blikket.

Manglende ferdigheter til tross, og med en lei tendens til å ha vondt et eller annet sted etterpå, så koser jeg meg allikevel glugg i hjel der jeg dundrer i vei over gymsalsgulvet. Her snakker vi skyhøy måloppnåelse på engasjement, men tilsvarende lav på eleganse og publikumsappell.

Men jeg vet hva som ville drept gleden. Hvis eksempelvis Drammens Tidende hadde sendt over en sportsreporter og gitt oss terningkast etter trening:

«Lektor Nordberg. En svak toer. Mye armer og bein, men klarer sjelden å omsette sjansene til noe fornuftig. God til å juble, men har sjelden grunn til det. Virker å være usikker på om han er høyreback eller venstreving. Burde vært byttet ut tidlig, eller i det minste vært korrigert av folk som kan noe om fotball.»

Det ville rett og slett ødelagt idrettsgleden om noen kom og ga meg karakter, i stedet for å la meg suge på de gode karamellene av noen øyeblikk som kommer med ujevne mellomrom.

Dette er vel ikke egentlig overraskende. Vi voksne ønsker vanligvis ikke at noen skal komme og vurdere og rangere oss i forhold til hverandre, selv ikke i noe vi er gode på. I stedet ønsker vi å bli sett, få klapp på skulderen eller innspill på forbedringer. Og så er vi kanskje psykisk rustet til å få en korreks i ny og ne når vi trenger det og er helt på bærtur. Slik som vi menn ofte kan være, på bærtur.

Allikevel har vi altså bygd et skolesystem på at vi daglig og ukentlig rangerer barna våre, i det minste fra de kommer i tenårene. Jeg tenker selvfølgelig på karaktersystemet.

På Drammen videregående skole, og spesielt på entreprenørskapslinjen vår (Inspiro), forsøker vi nå å tenke annerledes. Ikke bare fordi vi ønsker å skape en skole der også fremtidige gründere skal passe inn, mange driftige mennesker er som kjent dropouts fra et skolesystem som ikke verdsatte tenkning utenfor boksen, men fordi karakterer ikke fremmer den mest verdifulle læringen. Ikke egentlig. Jeg tenker da ikke på læring som dreier seg om å gjengi et pensum mest mulig feilfritt, slik den gamle skolen var lagt opp til.

I puggeskolen var karakterer kanskje en ærlig sak og en fin gulrot. Spesielt om man går så langt tilbake som til den gangen der skolen bare skulle sile elevene i forskjellige grupper. Noen barn var boklige og kunne få studere til prest eller sorenskriver eller professor, andre skulle bare lære de ti bud sånn omtrentlig og så pelle seg tilbake på åkeren eller inn i skauen.

Men karakterene er ubrukelige om man skal dyrke fram tanken om at den viktigste kompetansen man kan lære seg i skolen er evnen til å være kritisk, til å være nysgjerrig og eksperimenterende, eller til å være nyskapende. Enda mer skrikende gale blir karakterene om vi stiller dem opp mot verdimålene i den nye læreplanen: Respekt og toleranse, bærekraft, demokrati og medborgerskap.

Vi i skolen skal med andre ord levere fra oss mest mulig ålreite folk til samfunnet. Hva er en sekser i ålreit, lizm?

Jeg har i flere år forsket på mine egne elever i den videregående skolen. Dette er ikke så grusomt som det kan høres ut. Etter å ha introdusert dem for karakterfrihet, og latt dem jobbe under dette regimet et halvt års tid fram til etter at de har fått terminkarakter, så lar jeg dem fylle ut undersøkelser anonymt. Forskningsmessig er det selvfølgelig svakheter med dette, jeg som forsker påvirker jo mine egne elever ved at de, til tross for anonymiteten, ønsker å svare det som gjør meg fornøyd. I det minste hvis de liker læreren sin, altså meg.

Men jeg tar allikevel sjansen på hevde en viss troverdighet når jeg får disse skriftlige svarene fra elevene på spørsmålet om hva som er det beste med karakterfrihet:

  • «Jeg trenger ikke stresse med karakterer, for det er nesten det eneste jeg pleier å tenke på.»
  • «Jeg føler at jeg får mer fokus på hva jeg kan gjøre bedre til neste gang, enn akk hvordan jeg gjorde det på den ene prøven/presentasjonen/innleveringen.»
  • «Ser litt mer på tilbakemeldingen for å tyde hvilken karakter det vil tilsvare.»
  • «Å få dårlige karakterer er sykt demotiverende og jeg mister lysten til å gjøre det bedre og orker ikke å sette meg høye mål til neste gang, (…) Hadde jeg fått karakter med tilbakemelding på fagartikkelen/presentasjonen, ville jeg egentlig bare sett på karakteren og verken lest eller brydd meg om tilbakemeldingen.»

Rett skal være rett. I undersøkelsene stiller jeg også det motsatte spørsmålet,«Hva er det beste med karakterer?» Jeg er spesielt glad i dette svaret:

«Det beste med karakterer er at det gir sykt mye motivasjoner å få 5/6. Jeg føler en mestringsfølelse og får boost på selvtilliten. Foreldrene mine blir også veldig stolte over meg.»

Jo da, vi er alle suckers etter suksess, og vi elsker å kunne formidle vår suksess på en enkel måte til omverdenen. Det er derfor vi menn i femtiårskrisa kjøper oss Tesla Model X. Men det sistnevnte elevsvaret minner oss egentlig også på hvordan denne debatten startet, med lektor Anne Grønlies innlegg om hvordan vi lærere og foreldre påvirkler våre elever/barns psykiske hels.e

Endringen må nok starte med hva slags verdier vi innprenter i de små og håpefulle samfunnsborgerne våre. Eksempelvis ved middagsbordet. I stedet for å spørre «Hva fikk du i norsken i dag?», kanskje vi foreldre heller bør spørre «Hva fikk du cred for i norskinnleveringen din?»

De fleste ulykker skjer som kjent i hjemmet. Men også de gode holdningene starter der. Vi lærere kan bare være medhjelpere på veien. Jeg for min del lover å hjelpe til så godt jeg kan, hvis bare dere voksne der hjemme slutter å mase om karakterer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken