Derfor er det så vanskelig å forutsi det amerikanske presidentvalget nå

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

For knapt fire år siden, tidlig i november, ble Donald Trump valgt til president i USA. Det var ikke det mest sannsynlige utfallet av presidentvalget i 2016, men heller ikke et usannsynlig resultat.

Meningsmålingene hadde nemlig på forhånd gitt motkandidaten Hillary Clinton et lite forsprang. Valgoppgjøret viste også at Clinton fikk nesten tre millioner flere stemmer enn Trump, og drøyt 48 prosent av stemmene. Trump fikk til sammenligning kun 46 prosent. Slik sett var resultatet nesten akkurat som forventet.

For å forstå hvordan Trump likevel kunne vinne, må vi gå til måten amerikanske presidenter blir valgt på. Valgordningen er nemlig med hensikt laget slik at en stemme avgitt i utkantene veier mer enn en stemme avgitt i mer sentrale strøk av landet.

Formelt sett velges presidenten indirekte av et valgmannskollegium, men i realiteten er det et slags poengsystem som avgjør hvem som blir president. Den som får flest stemmer i delstaten Wyoming, med knapt 600.000 innbyggere – og sju andre delstater og territorier – får tre poeng. Den som vinner California, med nesten 40 millioner innbyggere, får på sin side bare 55 poeng. Hvis systemet hadde vært matematisk rettferdig, så skulle seier i California gitt omtrent 200 poeng.

Dette systemet ble utformet lenge før både Wyoming og California ble delstater for over 200 år siden, da det ble nedfelt i den amerikanske grunnloven. Og det har i all hovedsak ikke blitt forandret siden den gang, selv om det flere ganger har gjort kandidaten med flest velgere bak seg til taper.

I store deler av USAs historie har dette poengsystemet knapt nok vært et problem, fordi andre saker og konflikter enn eventuelle uenigheter mellom by og land har vært minst like viktige. De siste tjue til tretti årene har imidlertid dette forandret seg.

Nå er konflikten mellom sentrum og periferi – som det heter i det statsvitenskapelige stammespråket – blitt den helt dominerende kløften mellom de to store partiene i amerikansk politikk.

Det fører igjen til at det republikanske partiet har en fordel i presidentvalget, som altså tillegger stemmer fra utkantene vesentlig større vekt enn stemmer fra byområdene. En presidentkandidat fra utkantenes parti – som det republikanske partiet har blitt – kan regne med å vinne valget selv om flere velgere totalt sett stemmer på kandidaten fra storbyenes parti.

Kampen om presidentmakten står nå i praksis i en håndfull såkalte vippestater, der omtrent halvparten av velgerne bor i større byer, og resten bor ute i distriktene. Særlig småbyene og forstedene i vippestatene vil avgjøre hvem som til slutt blir president i januar neste år.

Skal Joe Biden vinne over Trump, må han ta tilbake de delstatene som Trump «stjal» fra Clinton for fire år siden, i første rekke Michigan, Wisconsin og Pennsylvania. Disse tre delstatene, som demokratene hadde regnet som sine egne siden Bill Clinton «stjal» dem fra George Bush senior i 1992, gikk med hårfine marginer til Trump. Med bare litt høyere valgdeltakelse i de største byene i disse tre delstatene, eller litt lavere deltakelse i distriktene, hadde presidenten i dag vært Hillary Clinton.

Når det er så lite som skal til for å snu resultatet, er det også svært vanskelig å spå om årets valgresultat. Trump kan bli gjenvalgt selv om han heller ikke denne gangen får flest stemmer, og Biden kan vinne enten på målstreken eller med klar margin. Den som er sikker på hva resultatet blir til slutt, har ikke fulgt godt nok med.

For at Biden skal vinne overbevisende, må han og det demokratiske partiet bre seg ut igjen, og vinne tilbake tapte støttepunkter i periferien. Der har utviklingen imidlertid gått raskt i retning av solide flertall for republikanerne.

Den amerikanske landsbygda er nemlig et helt annet sted enn de områdene som før korona-pandemien ble besøkt av norske turister. Her er store områder preget av økonomisk og sosial stagnasjon. For mange av velgerne i småbyer og jordbruksområder var USA et bedre og mer storslagent sted for tretti år siden, enn det er i dag. De føler at de har blitt stående igjen på perrongen, og at framtidstoget har forlatt stasjonen.

Så blir spørsmålet om akkurat denne velgergruppen føler i stor nok grad at Trump har innfridd løftene sine, eller om også Trump har skuffet dem.

Kanskje vil mange nok av Trumps velgere fra fire år tilbake sitte hjemme i november, slik at Biden vinner uten at han trenger å samle bredere støtte enn det Clinton klarte ved forrige korsvei.

For det er nok ikke særlig mye tvil om at Biden er en nokså flegmatisk figur. Han begeistrer i liten grad yngre velgere, og hans viktigste løfte er at ingen ting skal bli grunnleggende forandret. De som er oppgitt og sinte etter fire år med Trump, kjenner seg nok i liten grad igjen i Biden.

Bidens største sjanse er at Trump vil vekke enda mindre begeistring blant republikanernes kjernevelgere i distriktene enn det Biden selv klarer å skape blant sine sikreste velgergrupper. Og det kan kanskje være nok.

Dag Einar Thorsen er en av USA-ekspertene som skal snakke hva som skjer på den andre siden av Atlanteren, på et arrangement på Union Scene 23. september. «Trumper hjertet hjernen i USAs valgkamp?» er en del av Forskningsdagene ved USN.

Les også: