Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det var verken glamour eller hipstertakter over Senterpartiets Per Olaf Lundteigen (67) der han skred bortover catwalken på Vestfossenmarken høsten 2016. Men hadde deltakerne i TV-programmet Tidsbonanza blitt spurt om tømmerhoggerskjorte fortsatt er hot – or not, ville svaret blitt et unisont: hot, hot, hot!
Dette it-plagget, selve symbolet på norsk folkelighet, ærlighet og hardt arbeid, er noe mannlige toppledere og politikere ikler seg for å snobbe ned. Er det noe som vekker tillit hos det norske folk, så er det folkelige lederskikkelser. Så lenge det virker ekte. Ap-leder Jonas Gahr Støres forsøk på å bygge folkelig flanellskjorte-image var for eksempel lett å gjennomskue, og virket mer mot sin hensikt. Lundteigen derimot kan ikke beskyldes for å bedrive kulturell appropriasjon. Han har alltid vært sånn. I alle fall når det kommer til image.
Sånn er det med partiet også. At Sp siden Lundteigens moteshow, som tilfeldigvis falt sammen med Brexit og Trumps valgseier, har vokst seg jevnstore med Ap og Høyre, handler ikke om at det har skjedd så mye nytt i partiet. Det er snarere partiet som har truffet tidsånden.
Det handler om at da norske velgere begynte å kjenne seg igjen i frustrasjonen og misnøyen som ble synliggjort blant velgerne på landsbygda i USA og Storbritannia, stod Senterpartiet klare med sitt gjenkjennelige partiprogram: Til forsvar for tradisjonelle norske verdier og distriktenes interesser. Mot sentralisering, kommunesammenslåing og globalisering. Og mot at MDG-ere som Lan Marie Berg skal komme og ta fra folk det kjæreste de har, nemlig dieselbilen. Mange trakk nok et lettelsens sukk over at det nettopp var Sp og ikke ytterliggående krefter som fanget opp disse strømningene.
Senterpartiet med Trygve Slagsvold Vedum i spissen har med populistisk fingerspitzgefühl klart å få den politiske debatten å dreie seg om denne typen konflikter og symboler. By mot land, elite mot grasrot, tradisjonell mot ny næring. Til og med under koronaen har den politiske debatten endt opp i et distrikt-versus-by-oppgjør. Som for eksempel hvordan vaksinedosene skal fordeles ut i landet, og hvorvidt smittefrie kommuner skal være nødt til å stenge ned. Dette tjener selvsagt Vedum og co. på. De andre partiene blir tvunget til å ta stilling.
Senterpartiet har ifølge nettstedet Pollofpolls vokst fra rundt sju prosent på tampen av 2016 til nå å ligge stabilt rundt 20 prosent på meningsmålingene.
På Drammens Tidendes ferske Buskerud-måling får Sp en all time high-oppslutning på hele 23 prosent.Det sikrer stortingsplass til både Lundteigen og andrekandidat Sigrid Simensen Ilsøy fra Hol, et resultat det skal mye til rote bort, selv om Sp skulle dabbe litt av i valgkampinnspurten.
De som lider mest av Sps fremgang, er Høyre, Ap og ikke minst Frp. Partiet får 9,7 prosent på målingen. Det er et lite hakk opp fra bunnoteringen på 7 prosent og null mandater på målingen i september. Men når hver fjerde Frp-velger ved forrige stortingsvalg sier at de nå heller vil stemme på Lundteigen og co., bør varsellampene blinke for førstekandidat Morten Wold (Frp). Han vant som kjent nominasjonsstriden mot partifelle Jon Helgheim etter et dramatisk distriktsopprør før jul, men stortingsplassen er på ingen måte sikret.
Wold kaprer sistemandatet på buskerudbenken i mars-målingen, men utfordres av SV, som på de fleste målinger er inne på utjevningsmandatet. Ap og Høyre får begge to mandater hver, og det kommer til å bli uhyre spennende hvem som klarer å kapre det tredje. Akkurat nå er Høyre og Kristin Ørmen Johnsen nærmest.
Akkurat som mange av nominasjonsprosessene i Buskerud var preget av jakten på gode distriktsprofiler, kommer valgkampen til å handle om distrikt. Sånn har det nemlig blitt, fordi Sp har blitt så store. Selv om partiet har relativt lav oppslutning i Drammen, vinner de tilbake det tapte i Hallingdal, Numedal og Midtfylket.
Både Høyre, Ap og Frp forsøker nærmest febrilsk å spille ut gode distriktskort, men de eneste som tjener på det, ser ut til å være Senterpartiet. Men det er lett å glemme at det er i byområdene det bor flest folk. Sånn sett åpner det seg et rom for Ap, Høyre og Frp der. For Høyre, som har mistet to av sine viktigste kommuner Røyken og Hurum til Akershus, blir for eksempel drammensområdet uhyre viktig. For Ap og Masud Gharahkhani er det mer komplisert. De må rett og slett vise at de er partiet for både by og land.
Så får velgerne bedømme hvem som er hot – og hvem som er not.
Les også:
Rekordmåling: Senterpartiet til himmels – kaprer hver fjerde Frp-velger
Lundteigen etterlyser klarere klimaprofil
28-åring vant nominasjonsstrid i Høyre: – Håper jeg kan appellere litt ekstra til unge og kvinnelige velgere
