Gå til sidens hovedinnhold

Derfor skal ytringsfriheten beskytte SIAN

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nok en gang skaper en markering i regi av foreningen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) kaos. Lørdag 10. april ble det sammenstøt mellom politi og motdemonstranter i Drammen, med omfattende hærverk og voldsomheter.

Spørsmålene hagler i ettertid: Hvorfor ble markeringen tillatt? Hvorfor skal ekstremister som SIAN få ytre seg – og det midt i en viruspandemi?

I likhet med de aller fleste nordmenn reagerer jeg med avsky mot SIANs markeringer. La meg likevel peke på noen dilemmaer ved innføring av forbud rettet mot slike markeringer. Ytringsfriheten skal nemlig ikke bare fremme sunne og nyttige ytringer – og eventuelle innskrenkninger vil fort ramme dem man selv mener bør få ytre seg.

Utgangspunktet er klart: Når det ikke er nedlagt noe forbud eller gitt konkret pålegg, kan ikke myndigheter gripe inn og stanse demonstrasjoner. Politiet kan ikke uten videre forby en slik markering, heller ikke forankret i smittevernhensyn.

De fleste vil naturligvis foretrekke at SIANs ideer ikke sprer seg, men forbud mot organisasjonen, arrangementer eller ytringer vil trolig ha lite for seg. Mye av SIANs retorikk knytter seg nettopp til at de blir «kneblet», og kan utnytte angrepene på seg for å høste sympati. Jeg tror også det er klokt å løfte debatten opp på et mer prinsipielt nivå: Hvilke andre organisasjoner eller ytringer bør så reguleres? I Drammen har for eksempel den radikale tyrkiske organisasjonen «De grå ulver» fått fotfeste – en organisasjon som i flere land er ansett som høyreekstrem og forbudt. Vil de som ønsker å forby SIANs utbredelse mene det samme om «De grå ulver» eller andre organisasjoner?

Ytringsfriheten beskytter minoritetsgrupper som har kjempet for aktverdige saker, og strammere rammer kan gå utover viktige saker. I dag vil grunnleggende rettigheter til markeringer verne om også blant andre radikale miljøforkjemperes markeringer for klimatiltak; et formål som de fleste mener er viktig. Så sent som i februar ble klimaaktivister frikjent i Oslo tingrett, med henvisning til blant annet demonstrasjonsfriheten, etter å ha skapt kø med en markering ved å gå på ski opp Bogstadveien.

Demonstrasjonene i Norge mot rasisme og for å uttrykke sympati med George Floyds sak i fjor sommer, kunne kanskje også blitt stanset med en regulering som begrenset arrangementer av hensyn til smittevern.

Et opplagt motargument, er at SIAN naturligvis sprer kritikkverdige ytringer og fremmedfrykt. Hvorfor skal ytringsfriheten beskytte også slike grupper?

LES OGSÅ:

Les også

Noe av det tristeste som har skjedd i Drammen

For det første er det problematisk å knytte ytringsfriheten til medlemskap eller tilhørighet i en bestemt gruppe. Det er jo tenkelig at medlemmer av også ekstreme foreninger har noe forstandig å si. Forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 innebærer at politiet ikke i forkant kan nekte noen å ytre seg på grunn av innholdet i (det forventede) budskapet. I motsatt fall kunne nær sagt enhver demonstrasjon kunne bli stoppet med den begrunnelse at man forventer ulovlig ytringer.

Selv i de tilfeller der grupperingen som uttaler seg fremstår som ravende galninger, med uttalelser som både er krenkende og motbydelige, kan ytringene ha en verdi: De kan få oss til å reflektere mer over egne standpunkter, og få oss til å ta klarere stilling mot foreningen.

Jeg har vært med på å diskutere SIANs deltakelse i NRKs sendinger gjennom mitt medlemskap i Kringkastingsrådet. For min egen del har SIANs mulighet til å ytre seg fått meg til å bli enda mer kritisk til gruppen, ettersom den åpenbart er svært radikal og fremmedfiendtlig, med et destruktivt budskap. Hadde SIAN blitt nektet å presentere budskapet sitt, kunne gruppen blitt forvekslet med mer legitime innvandringskritikere.

Hva så med ressursbruken? Er det virkelig fornuftig og riktig at politiet skal sette av mannskap og utstyr for å beskytte SIAN, når det trolig finnes nok av andre saker å prioritere? Det er imidlertid en forutsetning for ytringsfriheten at politiet prioriterer denne typen saker. Det bør også minoriteter som i dag er kritiske være glade for, ettersom det er vanskelig å spå stemningsskifter i befolkningen.

LES OGSÅ:

Les også

Dette er det Norge jeg er stolt av

For noen av demonstrantene må det også være et paradoks at de klager over politiets ressursbruk, samtidig som de utviser en atferd som nødvendiggjør ressursbruken. Ser man på reaksjonene fra enkelte av motdemonstrantene, tror jeg også vi (og de) bør være glade for at politiet prioriterer å følge opp slike markeringer. Uten politiets hjelp kunne det hele eskalert til brutal vold og kanskje tap av liv.

Men SIAN har naturligvis heller ikke fritt leide til å komme med uttalelser: Forbudet mot hatefulle ytringer kan brukes – og har også blitt brukt mot SIANs leder. Det er også flere andre bestemmelser i straffeloven som kan ramme SIANs utbrudd; blant annet kan oppfordringer til bruk av vold anses for å være straffbart.

Likevel bør terskelen for inngrep være høy, og det må skilles mellom angrep på ideer og mennesker. Den danske professoren Fredrik Stjernfelt skrev nylig om sensur og det utbredte ønsket om å forby ulike ytringer, og oppsummer det ganske bra: «Man kan ikke ha frihet uten at noen vil misbruke den». Det er ved selve misbruket man konstaterer frihet; den skal ikke brukes til å sende julekort eller fronte de populære meningene.


Les også

Reagerer på informasjonen i forkant av lørdagens opptøyer: – Det var mange kunder som ble redde

Les også

Sian-demonstrasjonen: – Smittesporingen kan bli veldig utfordrende

Les også

Midt i kaoset hørte Kathrin (40) noen skrike etter hjelp: – Hun ble veldig redd

Les også

Slik skal politiet finne og straffe bråkmakere: – Gransker video fra droner og helikopter

MENINGER:

Les også

Ett sted går grensen for hvor mye hat som kan svelges

Les også

Rettferdiggjør vold og tyranni

Kommentarer til denne saken