Onsdag 13. oktober i fjor ble fem mennesker brutalt drept i Hyttegata, tre skadd og flere andre skutt piler etter seg på Vestsiden. Dagen etter ble det kjent at det var en av byens innbyggere som sto bak drapene.

Fredag 18. februar bekreftet politiet at de tre sakkyndige er samstemte i sin vurdering av den psykiske tilstanden til siktede Espen Andersen Bråthen. Politiet skriver i pressemeldingen:

«De sakkyndige konkluderer enstemmig med at siktede har en psykisk lidelse som etter politiets oppfatning gjør at det er grunn til å tro at han kan ha vært utilregnelig under handlingene, og dermed ikke ha strafferettslig skyldevne.»

Det er psykiaterne Harald Brauer og Helge Haugerud samt psykologspesialist Knut-Petter Langlo som står bak utredningen som blir fremlagt under rettssaken senere i år. Det er retten som avgjør om han var utilregnelig og skal dømmes til tvungen psykisk helsevern fremfor fengselsstraff.

Det er mange og vanskelige spørsmål som må stilles i tiden fremover;

  • Hvorfor har ikke samfunnet klart å fange ham opp før?
  • Hvordan fungerer hjelpeapparatet i Norge? Har de tilgang til nok og de rette ressursene?
  • Hvordan fungerer egentlig samarbeidet mellom politi og helsevesen? Er for eksempel taushetsplikten et hinder i samarbeidet mellom de to etatene? Kan dette organiseres på en annen måte?
  • Hvordan fungerer egentlig samarbeidet mellom det kommunale og det statlige hjelpeapparatet? Blir for syke personer skrevet ut fra institusjonene og overlatt i egen bolig hvor de kan nekte å ta imot viktige medisiner fra kommunens helsetjeneste?
  • Hvordan skal vi behandle mennesker som nekter å ta imot hjelp? Må vi ty til mer tvang for å behandle psykisk syke personer som kan være en fare for andre? Og hvordan kan man vite at de er en fare for andre når de isolerer seg mer og mer? Vi kan ikke gå inn i hodene til folk.
  • Hva gjør politikerne på Stortinget med lovverket?

Svarene er ikke nødvendigvis enkle, men må likevel stilles for å få flest svar på bordet.

Statsforvalteren i Viken og Oslo satte i gang en egen tilsynssak kort tid etter drapene, og Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) vurderer om de skal åpne sak. Politihøgskolen har fått i oppgave å evaluere politiets innsats, og samhandlingen mellom politiet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) etter drapene.

Pressen har også et selvstendig ansvar for å sette et kritisk søkelys på offentlige myndigheter og institusjoner. Vi skal drive undersøkelser, og som lokalavis skal vi ta vårt ansvar for å få fram svakheter og bidra til forbedringer av samfunnet.

Laagendalsposten har i samarbeid med Drammens Tidende og Nettavisen jobbet de siste månedene for å bidra til å kaste lys over disse problemstillingene. Et team på fire journalister har foreløpig snakket med over 120 kilder for å finne svar på flere av spørsmålene.

Det har vært nødvendig å gå tett på livet til Espen Andersen Bråthen for å få innsikt i hvordan han levde, fram til han utførte de grufulle handlingene.

Historien som vi publiserer, forteller om en normal gutt i skolealder med mange venner, som i tenårene startet med rusmidler, som i voksen alder levde mer og mer isolert, om episoder bekjente reagerte på, og at politi og helsevesen var i kontakt med ham flere ganger.

Dette journalistiske arbeidet stiller oss overfor store etiske dilemmaer. Er det virkelig nødvendig å bringe så mange detaljer ut i det offentlige rom, når dette oppleves som en enorm belastning for pårørende og etterlatte?

Det er en særdeles vanskelig øvelse, men vi mener det er viktig å gi så mange detaljer som vi gjør.

Informasjonen er relevant for å få fram at hans liv har endret seg gradvis over mange år, og hvor det ender opp med mer og mer isolasjon. Den viser også at han har vært i kontakt med flere instanser, men at han ikke ble ansett som en så stor fare for omgivelsene at det ble brukt tvang mot ham.

Som samfunn mener vi at vi er tjent med en åpen debatt om hvorfor dette kunne skje, peke på svakhetene og diskutere om dagens lovverk er tilstrekkelig? Var for eksempel endringen av loven om psykisk helsevern i 2017, hvor bruk av tvang ble innskjerpet, et feilsteg?

Vi kommer derfor de kommende månedene til å sette ytterligere søkelys på disse temaene med flere artikler, selv om viktige kilder er vanskelige å få i tale fordi de henviser til taushetsplikten.

Det handler ikke om å finne syndebukker.

Det er antakelig ikke en bestemt årsak til at dette gikk så forferdelig galt, eller at man kun kan peke på kun er én etat som sviktet.

Dette er mest sannsynlig en sammensatt forklaring, og det er våre politikere på Stortinget som setter rammene og har det øverste ansvaret.

En av pressens aller viktigste samfunnsroller er å bidra til at viktig informasjon kommer fram, og det er årsaken til at vi retter søkelyset mot disse viktige temaene etter den grufulle hendelsen.

Da må vi også ha innsikt i hvilket liv gjerningsmannen levde.