(Svelviksposten)

Mange har reagert på Svelviksposten og Drammens Tidendes sak om de enorme forskjellene i strømpriser mellom Svelvik og Drammen. Flere har uttrykt at dette må kunne løses siden Drammen og Svelvik nå er en og samme kommune. Kommunikasjonssjef i nettselskapet Lede, Thor Bjørn Omnes forklarer hvorfor dette er lettere sagt enn gjort.

– Det er Statnett som avgjør hvor prisområdene i landet går. Disse er fysisk bestemt på den måten at det er kapasiteten i Statnetts ledningsnett som setter grenser for hvor mye kraft som kan overføres mellom disse områdene. Det oppstår det vi kaller flaskehalser i nettet, altså at en ledning når sin kapasitetsgrense, forteller han i en mail.

Her kommer de nå mye omtalte strømsonene inn i bildet, skal vi tro Omnes.

– For å oppnå balanse mellom forbruk og produksjon uten å gå over disse kapasitetsgrensene er prisområdene (NO1 til NO5, red.anm.) opprettet.

Et spørsmål om kapasitet

Han forklarer videre at det innen hvert prisområde må være balanse mellom strømproduksjonen og strømforbruket.

– Kapasiteten på ledningene mellom områdene inngår også i dette kompliserte regnestykket, forklarer han.

Han forteller at Lede er koblet til Statnetts nett via transformatorstasjoner som forsyner Ledes nett. Slike transformatorstasjoner er for eksempel Tveiten ved Tønsberg eller Rød ved Skien, som begge ligger i NO2. Dette nettet forsyner Vestfold og Telemark, og dermed også Svelvik som lå i gamle Vestfold fylke.

– Finnes forbindelser

– Svelvik forsynes fra Svelvik transformatorstasjon (Lede) som transformerer spenningen ned fra 132 kV til 22 kV. Rundt omkring i Svelvik står en rekke nettstasjoner med mindre transformatorer som transformerer strømmen videre ned til 400/220 V, som vi kan bruke i hus og hjem, opplyser Omnes.

Han forklarer at det finnes reserveforbindelser både mot Hurum og mot Drammen. Ingen av disse har kapasitet nok til å forsyne Svelvik permanent.

– Det er dermed rene, fysiske årsaker til hvorfor Svelvik ligger i NO2, og ikke i NO1 som resten av Drammen.

Omnes forteller at Svelvik ikke er alene om denne forvirrende situasjonen.

– Denne typen problemstillinger finnes potensielt ved alle grensesnittene i landet. Noen havner på «feil» side.

– Det er besnærende å tenke seg at man kunne legge en skjøteledning over til andre siden, men det er både komplisert og kostnadskrevende å endre på den etablerte strukturen i nettet.