Det er fullt mulig å ta pandemien på alvor uten å forfalle til krisemaksimering og grove generaliseringer om hvermannsens IQ

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Dagsavisens spaltist Ole Petter Diseth skriver forrige mandag at han har forvillet seg ned til sentrum i helga, og han liker ikke det han ser.

I et innlegg som har en gjennomgående nedlatende tone mot det han kaller den jevne drammenser, får vi presentert en hjemby det er vanskelig å kjenne seg igjen i. Hvor det hånflires av munnbind, og hvor utakknemlige arbeidsgivere syter om beskyttelse mot konkurs. Hvor kafégjester egler seg opp til nestemann i køen samtidig som de ansatte gjespende krøller sammen skriv om smitteverntiltak mens de hoster i kaffekanna.

Mye tyder på at den verden Diseth har beveget seg rundt i, er et produkt av hans egen angstfylte fantasi. Jeg og mange andre har sett en serveringsbransje som tar smittevern på høyeste alvor. Generelt holder folk avstand, stopper i dører, tar breie svinger rundt hverandre, står på meterslinjene i kø i butikken, og ellers lever livene sine.

Vår nye borgervernleder ser derimot for mange avvik, og nå drømmer han om en mer uniform kultur.

Diseth er blant annet mektig imponert over Tysklands sterke leder, og av tyskernes beundringsverdige evne til lydighet når autoritetene krever det. Visstnok har das volk «knapt et våkent minutt uten en eller annen form for munnbindkledning», mens den åndssvake drammenseren «himler med øynene og flirer megetsigende når han møter et lokalt eksemplar av arten».

Én mulig grunn til at smittevernentusiasten ble motvillig konfrontert med ansiktene til vanlige dødelige, er at det ikke er noe vits i å bruke maske med mindre det er veldig folksomt rundt deg. For den opplyste Diseth er naturligvis klar over at hovedpoenget med munnbindet er å ikke spre smitte selv, noe det kun er fare for når du er tett på andre. Derfor sier også retningslinjene at munnbindet skal brukes der du ikke kan holde én – eller var det blitt to? - meters avstand.

Enkelte virker likevel å tro at munnbind er en slags universalbeskyttelse som gir mest uttelling jo mer det brukes. Derfor ser vi folk vandre maskekledt rundt alene i friluft, noen til og med alene i bilen. Og enkelte andre ser munnbindet som et slags adelsmerke som hever dem over den gemene hop.

Derimot finnes også de som har en plagsom aversjon mot å gjøre ting som er grunnleggende meningsløst, bare for å blidgjøre noen andres irrasjonelle kontrollbehov.

Diseth tar seg friheten til å belære oss skråsikkert om informasjon han ikke helt forstår, som han nettopp fikk overlevert fra autoritetene han idoliserer. Ikke bare maner han folk til å ukritisk rette seg etter anbefalinger som strengt tatt ikke finnes, han skal også latterliggjøre de som ikke deler hans spissborgerlige entusiasme. Blant annet for et smitteverntiltak som et samlet vitenskaplig miljø frarådet for få måneder siden, basert på en mengde studier.

Mer generelt er Diseth opprørt over at gjennomsnittsmennesket ikke deler hans komplette panikk over det han anser som Europas potensielt største eksistensielle krise siden andre verdenskrig (!). I tillegg minner han oss på spanskesyken – pandemien som i forrige århundre tok livet av mellom 50 til 100 millioner mennesker.

Her har grepet om virkeligheten begynt å glippe, og vi aner en forklaring på hvorfor Diseth og hans likesinnede mister fullstendig magemål når de skal rakke ned på lavpanna vanlige mennesker som ikke forstår de mest opplagte selvfølgeligheter.

Vel, spaltisten ser ut til å slite litt med et par enkle fakta sjøl. Sammenligningsgrunnlaget med spanskesyken er syltynt. Den hadde en dødsrate på 1,1 prosent av den totale befolkningen i Europa, i løpet av de to årene den herjet. Altså ikke 1,1 prosent av de som ble smittet – men av absolutt alle. I dag ville det bety omlag åtte millioner døde av Europas 740 millioner mennesker. Hittil har i underkant av 320.000 dødd som følge av covid-19 i Europa, cirka 0,0005 prosent av befolkningen. Gjennomsnittsalderen på de som har dødd i England, er 82 år. For øvrig er forventet levealder for en europeisk mann 79 år.

Covid-19 er ingen lek, men det er ikke spanskesyken. Det er ikke engang i nærheten.

Men Diseth har overbevist seg selv om at enden er nær. Med det feilaktige premisset kommer han blant annet fram til at «enkeltindividets dømmekraft» kan bli «lammet», noe som igjen krever knallsterkt lederskap med «krystallklare instrukser». Det er verdt å minne om at vi alle er «enkeltindivider», og de som påstår at alle har mistet dømmekraften bør først nøye vurdere sin egen. Særlig hvis de konkluderer at tiden er inne for å oppheve individets rettigheter og innføre dels autoritære tiltak i den gode saks tjeneste.

Vi kan kanskje roe ned de hysteriske henvisningene til apokalypsen, og minne om at covid-19 foreløpig er en sykdom hvor de bekreftet smittede har en dødsrate på omlag 1-2 prosent på verdensbasis. Vi vet også at mange er smittet uten symptomer, så den faktiske dødsraten kan være langt lavere. I Norge er i underkant av 90 prosent av de som dør over 70 år, og hadde i de fleste tilfeller andre underliggende kroniske lidelser. Alle spaltister som vil oppdatere seg på relevante tall om covid, og kompleksiteten rundt beregningene, kan finne det på nett.

Jeg vil ikke trivialisere døden til eldre syke mennesker. Ingen ønsker at noen skal dø før tiden, og de mest utsatte skal og bør beskyttes. Men det er fullt mulig å ta pandemien på alvor uten å forfalle til krisemaksimering, direkte villedning og grove generaliseringer om hvermannsens manglende IQ. Mangelen på nyansering fører til både unødvendig panikk og slepphendthet.

Misvisende og lett gjennomskuelige skremmebilder skaper en atmosfære av mistillit, som igjen kan føre til resignasjon.

Diseth avslutter innlegget med å henvise til en ikke-navngitt teori om at kun 15-20 prosent av adferden vår er bevisst. Men han skulle kanskje reflektere litt mer over hva som skjuler seg i det havet av ubevissthet som opptar 80 prosent av hans eget indre. Kanskje lurer det der en dyp frykt som forstyrrer virkelighetsoppfatningen hans, og som driver han til å anklage alle rundt seg for idioti når problemet egentlig er hos han selv.

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken