Sist uke var det kommunestyremøte i Drammen, det siste for i år. Møtet ble holdt på hotell, uten publikum, og strømmet på kommunens nettside. Ved kateteret satt ordfører Monica og styrte ordet som en myndig klasseforstander, noe hun har lang erfaring i.

Mange og tunge saker ble behandlet, viktigst av dem alle var Kommuneplanens samfunnsdel som alle var vel forlikte om. Deretter kom turen til planprogrammet for arealdelen. Debatt ble det ikke her heller, kun et ønske om lykke på reisen og ellers et håp om god jul.

For seks år siden var jeg til stede ved forrige behandling av planprogrammet, en øvelse daværende rådmann Kaldheim beskrev som ualminnelig kjedelig. Et planprogram inneholder nemlig ingen forslag, kun en oppskrift på hvordan den nye arealplanen skal utformes, noe flere representanter presiserte fra talerstolen. Ja, ikke bare «oppskrift», programmet er intet mindre enn «en hel kokebok» som den matglade representanten Haaning så oppglødd uttrykte det, han hadde muligens allerede de sydende julegryter i tankene.

Men ingen sak kan behandles før den har vært på høring. Dette for å gi 13 statlige og regionale etater mulighet til å komme med sine kommentarer, eller formaninger for å bruke et mer dekkende ord. Vanlige folk ble også invitert til å si sin mening, men med magert resultat. Kun en våken liten flokk på Berger tok seg tid til å formulere noen ønsker. At det i år er vanlige folks tur, har åpenbart ikke sunket helt inn hos drammenserne. Vanlige folk har en tendens til først å reagere når gravemaskinene dukker opp.

Ser man på alle lovkravene de enkelte etater finner nødvendig å minne kommunen på, må man spørre seg om det i hele tatt er mulig å utvikle noe som helst. 15 lover med tilhørende forskrifter, 15 føringer (svingende pekefingre) pluss FNs bærekraftsmål, med 17 delområder i det godes tjeneste!

Å bla i dokumenthaugen er en slitsom safari gjennom forvaltningsspråkets kronglete jungel. Og staten tenker på de forunderligste ting. Store selvfølgelig, men også små.

Her kan vi for eksempel lese at Statsforvalteren er opptatt av alt fra barns oppvekstvilkår, via naturmangfold til anleggelse av gravplasser. Og at hen dessuten gir skryt til kommunen for å ha gode «silingskriterier for arealinnspillene». Bane NOR er, blant mange ting, bekymret for både flom og ulovlig ferdsel på jernbanesporet. I Viken fylkeskommune har 10 saksbehandlere blant annet funnet at kommunens barnetråkk er viktig, men at en nyregistrering kan være å anbefale. Kystverket advarer mot støyømfintlig bebyggelse i havneområder, en betegnelse det nye sykehuset, tvers over Bragernesløpet fra havna, åpenbart styrer unna.

Mens Mattilsynet er opptatt av godt drikkevann og fiskehelse, vil Fiskeridirektoratet hegne om fiskeplasser for passive redskap. Naturvernforbundet er bekymret, ikke bare for fuglereir i kantvegetasjonen, men også oppgitt over språklig ugress og etterlyser en utdypning av begreper som «flerkjernet utvikling» og «prinsipper for funksjonsblanding». Biskopen derimot er mest sur fordi kirkelivet ikke er listet opp som kultur, selv om kirken gjorde en hederlig innsats under Prideuka.

Statlige kollega i Tønsberg, NVE, gir kommunen ros for å legge opp til «et sirkulært og klimarobust lavutslippssamfunn». Enklere kan det vel ikke sies! – Er det snakk om flere rundkjøringer? Bare Statens vegvesen er den eneste, og ikke uventet, som myndig føler det påkrevet å minne om sin fulle rette til å fremme innsigelse dersom jentene og guttene i Drammen kommune ikke er snille å greie.

Selv om arealplanen redegjør for hvor man kan bygge og hvor man bør la være, kommer nok etasjehøyder på den nye bebyggelsen til å skape vel så mye debatt i året som kommer. Siden statlige myndigheter har oppfordret til utvikling og fortetting i tilknytning til kollektivknutepunkter, synes spesielt to områder å peke seg ut som spesielt interessante for utbyggerne, Strømsø sentrum og Brakerøya. Her kjenner visst tomteeierne ingen begrensning, verken hva gjelder høyde eller utstrekning. Begge områdene er særlig utsatt fordi det ikke utelukkende dreier seg om ny bebyggelse, men også om bevaring av gammel. Globusgården har vært utsatt, men etter museumsdirektørens* forenklede artikkel her i avisa forleden, synes vel situasjonen her å være avklart.

Hos oss, nede på Brakerøya, ønsker Scala Eiendom, å reise et bygg på 14 etasjer på CCs parkeringsplass. Eiendomssjefen i selskapet forteller entusiastisk at prosjektet er et fint «produkt», med grønne tak. Han ønsker med dette å tette igjen «tomrommet» mellom det nye sykehuset og sentrum. Han synes vi fortjener det. Raust.

Til eiendomssjefens informasjon kan jeg opplyse: Det er ikke noe tomrom mellom det nye sykehuset og sentrum! – Her bor vi!

(* Museumsdirektøren = Åsmund Thorkildsen, kunstkritiker.)

LES OGSÅ:

DEBATT OM GLOBUSGÅRDEN:

Les også

Vær forsiktig med å rive minner. Vær varsom med å ødelegge en identitet. Ikke rør Globusgården

Les også

Kulturbyen Drammen står uten kulturhus. Globusgården kan bli løsningen