Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tre dager inn i vår første lockdown tok jeg Facebook på ordet og skrev hva jeg tenkte på. Og for ganske nøyaktig et år siden stod samme tekst på trykk i Drammens Tidende.
Jeg kan gratulere meg selv over å ha truffet blink med mine bekymringer med hensyn til hvilke næringer som ville bli hardest rammet, men finner liksom ikke noe særlig glede i det, da.
Jeg har tenkt en del på dette med velferdsstat. En fungerende velferdsstat er så godt som 100 prosent tillitsbasert. I land der tilliten til politikere og forvaltere av offentlige midler er lav og korrupsjonen høy, er skatteviljen tilsvarende lav, og den svarte økonomien enorm.
«Vi» derimot, betaler vår skatt med større eller mindre grad av glede. Vi vet for eksempel at det må til for å dekke utgifter til helt nødvendige fellesgoder. Men det sterkeste motivasjonen er kanskje at man som skattebetaler delfinansierer sitt eget sikkerhetsnett. Hvis ulykken skulle ramme en selv, så står man ikke på bar bakke. Kort sagt: det er verdens beste selvforsikring.
Men så var det denne dugnaden vi er tvunget til å delta i – på permanent basis. Dugnad er egentlig veldig presist, for det er alltid noen som drar omtrent hele lasset, noen som primært bare møter opp for en skravl og en kopp kaffe, mens resten smyger seg unna hele greia.
Det er lettere å «stay the fuck home» for dem som ikke trenger å frykte at livsverket går ad undas, mens man sitter der i stua som lydig og pliktoppfyllende samfunnsborger. Alle små og mellomstore aktører og ansatte i private næringer som serverer oss mat og drikke, tilbyr oss kunst og underholdning på scener og i gallerier, butikker som ikke tilhører en multinasjonal kjede osv. har blitt nektet å gjøre jobben sin i et år.
For disse hjelper det ikke stort at norsk økonomi visstnok går så det griner, så lenge brorparten av dem blør økonomisk. Når dørene stenges, opphører størstedelen av inntektene, men ikke de faste utgiftene.
Redningspakkene fremstår både vilkårlige, urettferdige og aller viktigst: too little, too late. Hva skjer med tilliten til det offentlige og skatteviljen blant dem som ikke får jobbe og heller ikke blir skikkelig kompensert? De som har erfart at sikkerhetsnettet de har vært med og finansiere, var for de andre. Blant disse finner du gründere som har skapt sin egen arbeidsplass og som til sammen sysselsetter hundretusener.
Hva godt kan komme ut av at mange av disse kaster inn håndkleet, og sammen med sine ansatte ender opp som trygdemottakere? Hva er logikken? Ofte mistenker jeg at gjennomsnittspolitikeren overhodet ikke forstår forskjellen på offentlig og privat næring. Men sistnevnte finansierer førstnevnte med friske midler inn i statskassa, og enhver konkurs i det private vil få ringvirkninger inn i det offentlige.
Les også:
Dette er mitt knøttlille pip om oppmerksomhet til støtte for en hel rekke små næringer
