Gå til sidens hovedinnhold

Det framstår ganske tafatt at vi må regne med importsmitte, mens visse bransjer sliter ræva av seg

2021 starta unødvendig slitsomt og skjeivt. På tide å se etter feilkoblingene i samfunnet vårt, og koble om.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Alle bransjene som er i koronakrise, snakker om penger. Kan ikke flere snakke om folk? Folk og hender i arbeid.

Folk? Ja, folk. La meg snakke om folk. Her har du tre: Mormor. Barnet. Pianisten.

Takk: ved inngangen til 2021 har alle mine besteforeldre gått bort. Den eldste av dem kunne lafte. Det kan ikke jeg, men kanskje den aller viktigste besteforeldrearven jeg sitter med, er fra den yngste av mine besteforeldre. Sydama, min mormor. Da jeg var barn, lærte hun meg å sy. Jeg er ingen kløpper. Men jeg kjenner djup mening i det å kjenne materialer og å kunne skape, ta vare på, reparere. Jeg vil også lære det videre til barnet mitt, som nå kan enkel symaskinsøm og å stoppe. Han reparerte sin egen bukse sist sommer. Med entusiasme.

I jobben min som musikkjournalist har jeg snakka mye med en pianist som mista alle spillejobbene sine han hadde ved 12. mars i fjor. Alle. Den jevne kulturarbeider ville kanskje ønska seg kompensajonspenger, men Aksel Kolstad gikk først til en bonde og ba om jobb. Med pianisttilpassa arbeidstid (han fikk jobb tre dager i uka, start kl. 10), fikk han trent nye muskelgrupper, penger i kassa – og han fylte opp der arbeidsplasser sto skrikende tomme da sommeren nærma seg.

Siri Narverud Moen

Siri Narverud Moen skriver fast for DT om musikk, kultur og politikk, og om å være mamma i byen og naturen. Hun har tidligere bodd i Berlin, Oslo og Trondheim, og har kommentert estetikk og popkultur i en rekke nasjonale medier.

Arbeidsinnvandring vil alltid eksistere. Det er ingen som med realisme kan snakke om helt stengte grenser. Ingen samfunn er en boks. Jeg har heller ingen ferdig plan for å mobilisere reisebyråkonsulenter og fiolinister til å ta smittevernvakter, oppdrag på verft eller å reise en hel landsdel for å sløye fisk.

Men noe må vi kunne få til ved å tenke omplassering. Og det ligger en sammenheng vi må se i øya, når vi både må øke utbetalinga av arbeidsledighetspenger – og ser bransjer skrike etter hender, begge deler på grunn av pandemien.

Det kortsiktige perspektivet: Om en ikke ser løsninger i sin opprinnelige bransje, kan det jo hende at en sesongjobb kunne passa de neste månedene? Kunne en bøling skjermtilpassa, hjemmekjær tenåringsgenerasjon plukket jordbær kommende sommer? Kan permitteringspenger innrettes så de gir en bonus hvis den permitterte tar oppdrag innen smittevern, helsevesenet, anleggsarbeid og så videre?

Førjulstidas mest omtalte sms-er: Industrien fikk sjøl diktere karantenebestemmelsene for gjestearbeiderne sine. Fritak fra smittevernregler – for statssubsidierte oljearbeidsplasser, til og med – som andre måtte følge opplevdes særs urettferdig. Importsmitten som landa her med fly ble, slik Aftenposten omtalte det, en av årsakene til den andre smittebølgen i Norge. Siden har det blitt stramma inn etter dette særunntaket. Men smittekontrollen av gjestearbeidere er fortsatt en heit potet – denne uka bedyra regjeringa at de øker testing på grensene. Flere av de store byene sier too little, too late, Mæland.

De har bra flaks, regjeringa, når de fleste av oss fortsatt tar dem i beste mening når de sier «Ingen besøk i hjemmet!», mens de nettopp sa «Åpent for verftsarbeidere fra Europa!» Og nylig advarte ordførere i Lofoten om smitteeksplosjon når gjestearbeidere ankommer skreifisket, som åpner snart.

Det langsiktige: Det ligger noen sannheter om nordmenn i bransjene med høy arbeidsinnvandring som vi ikke lenger kan se bort i fra. For skrei skarem ha, men ikke sløye og pakke’n sjøl. Olje og laks skal dem selge, men de tøffeste takene på anlegga vil dem ikke ta. Nordmenna. Og har vi glemt hvordan vi bygger våre egne hus?

Kunnskapen som sitter i henda – enten det er til fisk, søm eller lafting... Har vi blitt helt oljesjeiker? Et folk ute av stand til å ta noe fysisk i hendene våre og skape verdier av det?

Bransjene i krise ber gjerne om mer penger – til permitteringer, direkte overføring til bedrifter, eller til former for aktivitetsstøtte. Det siste prøver AS Norge seg på med litt varierende hell. LO og NHO ber regjeringa ikke svikte titusenvis av koronapermitterte. LO frykter arbeidsledigheten ikke blir borte sjøl når siste vaksine er satt. Rundt 200.000 nordmenn er arbeidsledige, usikkerheten i bransjer som reiseliv, kultur, handel og uteliv er stor.

Vi har organisert oss slik at arbeidsledigheten kan øke, mens vi importerer arbeidskraft til bransjer «vi» har slutta å jobbe i: I fjøsa, på verftene, i bygg og anlegg. Det framstår ganske tafatt når vi må regne med importsmitte, mens visse bransjer sliter ræva av seg.

På tide å se etter feilkoblingene i samfunnet vårt, og koble om. På tide å snakke om oss sjøl, og hvilke hyller vi plasserer oss på. Det er ikke sikkert vi skal kunne velge det som står for oss som mest bekvemt etter tiår med kontorifisering og akademisering av befolkninga. Det er ikke sikkert vi får det verre av at flere av oss jobber med noe fysisk, heller. Pandemi eller ikke.

Les også:

Les også

Erna med streng pekefinger til Drammen: Men hvordan havnet vi her?

Les også

25 ansatte koronasmittet: – De fleste var helt uten symptomer

Les også

Overlegen om korona: – Et spennende spor

Kommentarer til denne saken