Gå til sidens hovedinnhold

Det hjelper lite om vi har få døde totalt dersom antall leveår reduseres for en langt større andel av befolkningen

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da WHO definerte helse som en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosialt velbefinnende la de til grunn en større forståelse av helse enn bare fravær av sykdom.

Med dette synet på helse ses mennesket på som noe mer enn det som legges til grunn i en biomedisinsk forståelse, der hovedfokuset er å bekjempe sykdom.

Det er grunn til å stille spørsmål om tiltakene for å bekjempe covid-19 har blitt en trussel mot folks helse, forstått ut fra et bredere perspektiv enn fravær av sykdom.

Som forsker innen medisin- og helsehistorie er det lett å trekke linjer fra tidligere epidemiske og pandemiske trusler og fram til i dag. Ikke alle diskusjonene er nye. Når det gjelder inngripende tiltak ovenfor enkeltindivider har også denne diskusjonen vært ført tidligere. Da som nå var uenigheten stor om hvor langt man kunne gå i å begrense enkeltindividets frihet for å ivareta hensynet til fellesskapet. At diskusjonene gjentar seg vitner om at vi har med komplekse spørsmål å gjøre, som ikke løses med et ensidig smittervernfaglig og biomedisinsk fokus.

Det avgjørende for om vi skal framstå som et sivilisert samfunn eller ikke, er at vi har meningsbrytninger og respekt for hverandres ulike kompetanser.

Tidligere i år skrev jeg sammen med kollega Svenn-Erik Mamelund i forskning.no at pandemiberedskap handler om virus, men først og fremst om mennesker.

I vår kronikk peker vi blant annet på at forskning på Spanskesyken og langtidseffekter av denne peker i retning av at folk får vesentlig dårligere psykisk helse etter en stor pandemi. Det gir seg blant annet utslag i depresjon og økt selvmord. Nå viser tall fra hjelpetelefoner, frivillige organisasjoner og offentlig helsevesen at befolkningens psykiske helse har en fallende kurve.

Mange sliter, unge og eldre, skolebarn og arbeidstakere, alle som lenge har måttet leve med strenge tiltak og lite sosialt samkvem. Dette gjør at vi må tørre å ta debatten om hvilke tiltak som skal opprettholdes, og hvor lenge de skal virke. Fram til nå har den biomedisinske og smittefaglige kunnskapen fått lov til å være dominerende. De som har stilt spørsmål ved denne strategien eller tatt til orde for andre måter å tenke på, har fått hard medfart og ofte blitt tatt til inntekt for ekstreme holdninger. Den tiden må være forbi.

Nå har vi både mer kunnskap om covid-19 og ikke minst har vi mer kunnskap om og erfaring med hvordan tiltakene påvirker hele befolkningen. Skal vi kunne ta kloke beslutninger framover, må et utvidet helsebegrep få anerkjennelse og være med å legge premissene, både for videre tiltak og balansen mellom å hindre smitte og opprettholde god helse for størstedelen av befolkningen.

For eksempel hjelper det lite om vi har få antall døde totalt, dersom antall leveår reduseres for en langt større andel av befolkningen. Dersom man ender opp med reduserte helse og livsvilkår for en større andel av befolkningen som følge av langtidseffektene av de tiltakene som er ment å redde liv, kan det ende opp med å bli langt mer krevende å håndtere enn konsekvensene av selve pandemien. Dette er imidlertid ikke noe man kan si noe sikkert om ennå. Jeg forstår at det kan være krevende å reflektere over dette så lenge korttidseffektene er synlig på daglig basis. At det er krevende betyr imidlertid ikke at vi bør eller kan overse hva som er følgene av tiltakene om én, tre eller seks måneder, ja til og med over ett år fram i tid.

Legen Peter Hjort har definert helse som det å ha overskudd til å takle hverdagens krav. Også i denne definisjonen ligger det en anerkjennelse av helse som noe langt mer enn fravær av sykdom. Som Mamelund og jeg har skrevet: «alle mennesker er potensielt sårbare i møte med en pandemi, enten man er berørt direkte av sykdommen eller indirekte gjennom koronatiltakene.» Den enkeltes helse rammes som følge av de tiltakene som er igangsatt, enten man blir permittert, arbeidsledig, har hjemmekontor, får dårlig oppfølging på skole, mister fritidsaktiviteter eller trening og så videre.

Listen er lang over tiltak som rammer det som gir oss overskudd til å takle hverdagen, det som ivaretar vår sosiale og psykiske helse. Dersom man skal klare å løse de utfordringene en svekket helse medfører for det store flertall av befolkningen, må man først anerkjenne at det er et problem. For å gjøre det må man lytte til og ta på alvor de stemmene som løfter fram andre måter å tenke om pandemitiltak på og ikke skyve de vekk.

Jeg har den største forståelse for at folk syns denne pandemien er skummel, og at man blir redd. Ser man ut over Norges grenser, er det liten grunn til noe annet, og selvfølgelig skal det tas på alvor. Likevel skal man ta imot ulike meninger og kritiske spørsmål med stor takhøyde og være glade for at folk gjør nettopp det. Det er det som vitner om at vi har et velfungerende demokrati.

Les også:

Les også

Kraftsalve fra MDG-Sørensen: – Nedstengningen dreper mennesker

Les også

Nakstad om Drammen: – Relativt høyt antall smittetilfeller per dag

Les også

Da trening ble forbudt fikk Lilly tilbakefall: – Et enormt tomrom

Les også

Går knallhardt ut mot lokale tiltak: – Kranene må åpne igjen

Kommentarer til denne saken