Hverdagen går tilsynelatende rundt. Ytre stimuli holder deg gående. Bare nok hvile til akkurat å bli stående. Holde deg opptatt, det føles påtatt.

Sånn har det alltid vært, så lenge du kan huske.

For hva skal du med ytre ro når det stormer i ditt indre? I stedet finner du måter å lindre. Lindre den smerten som ingen ser. Den du er blitt så altfor god til å skjule. Den gjemmer seg i en liten hule. Du skjuler ikke bare for andre, men for deg selv. Vet ikke lenger hva som skal til for å føle deg vel.

«Det er jo bare å omstille hjernen litt». «Nå er du jo voksen». «Du som er så ordentlig på alt.» «Ikke stress.»

Du har klandret deg selv i mange år. «Ikke godt nok, har du tenkt». «Annerledes», har du følt. «Unormal», har du hørt. Hvorfor tenker jeg på denne måten? Hva feiler det meg? Hvorfor strekker jeg ikke til, slik som «alle» andre?» Og hvorfor har jeg ikke de samme interessene?

Så lenge du kan huske, har det vært slik. For med økende ansvar, forventninger og krav, øker også den kaotiske følelsen på innsiden. Det sliter deg til tider fullstendig ut, fysisk og psykisk. Du er så lei av å «skjule». Lei av at den ytre fasaden står i full kontrast til den indre. Sliten av at alle forventningene, kravene og oppgavene i hverdagen til tider krever mer av deg enn du føler du har å gi.

Du kunne ønske de rundt deg visste, men skammen gjør det så vanskelig å skulle dele.

Men, nå har du bestemt deg. Du skal bryte opp fasaden din i håp om å hjelpe andre. Du ønsker å la terskelen for åpenhet rundt psykiske lidelser bli betraktelig lavere. Du håper at din stemme kan være til hjelp. Om det så bare hjelper én, så er det så inderlig verdt det.

Det var ikke med vilje du sløste bort en håndfull år på tvangstanker, spiseproblematikk, angst og innleggelse. Du kjempet en kamp, og du kjemper den fremdeles. Men, du kjemper ikke lenger imot deg selv, du kjemper med. På ditt eget lag. Kjemper med to håndfuller innsikt, forståelse og lærdom. Du har lagt ned skjoldet og sverdet, beholder bare rustningen på. Kun den du trenger nå, for å gå. Gå videre på livets vei, selv på dager hvor alt sier nei.

Det er ikke det at du er svak, men du bruker opp mye av kreftene dine på det indre, som ingen andre kan se.

Lat er du heller ikke, men det er utfordrende for deg å skulle planlegge og strukturere. Rigiditet er ikkenoe du ønsker, men det å leve i visse mønstre er ofte det som holder deg gående.

Det å overtenke og analysere hver ting er ikke noe du gjør for moro skyld, men noe som hjernen din nærmest er programmert til å gjøre.

Du er ikke egoistisk eller følelsesløs, tvert imot, men kommer noe i konflikt med «rutinene» dine, kan du til tider ha det vanskelig for å se ting med klare øyne.

Ja, du har kanskje få interesser, men til gjengjeld legger du hele sjela i de få du har! Dum er du heller ikke, du er bare ekstra smart i det som virkelig interesserer deg.

Det å virke vrang til tider er ikke noe du selv ønsker, men du kan lett komplisere ting. Gjøre de større eller vanskeligere enn de i realiteten er.

Humoristisk sans er ikke noe du mangler, tvert imot har du din egen, syke humor. Du har ikke få venner fordi du har problemer med å få dem, men fordi det å ivareta mange relasjoner, i en hverdag hvor en strever med å ivareta seg selv, det blir for krevende i lengden.

Du er heller ikke sosial uintelligent bare fordi du ikke alltid forstår konteksten, eller ikke oppfatter ironien, det kan bare ta deg litt ekstra tid i blant.

Sist men ikke minst, det å takle mange inntrykk, stress, smerte, lukt, det blir til tider overbelastende for deg. Du er veldig sensitiv. Og ja, det er dager hvor det blir for mye og du føler deg langt nede. Men, til gjengjeld føles alle de gode inntrykkene, følelsene og dagene helt enestående. Det veier opp for det tunge.

Det skulle visst ta 20 år før brikkene endelig falt litt mer på plass. Da fikk jeg diagnosen. Den dekket helheten av strevet.

Asperger, en diagnose jeg visste lite om. Uten kunnskap ble det enklere å kun se fordommer jeg hadde dannet meg fra før. Skammen snek seg fort på. Det å få en diagnose. Følelsen av håpløshet. At alt strevet er en del av deg, noe jeg er nødt til å bære videre på.

Det finnes ingen kur, ingen tabletter. Men, så kom også lettelsen. Forståelsen over alle de årene som har gått. Hvorfor ting har vært som de har vært. Hvorfor de er som de er. Jeg innser at jeg fremdeles er meg, at diagnosen bare er et verktøy i hverdagen. Et verktøy som skal hjelpe å forstå seg selv bedre. Den vil ikke endre meg som person, og det er det viktig å huske på når skammen sniker seg på.

Huske at du er deg, uansett!

Hvis vi nå bare kunne lære å ikke klandre oss selv for det vi ikke får til i hverdagen. I livet. Slutte å sammenligne oss selv med alle andre. Hvis vi bare kunne blitt bedre til å rette fokuset på de tingene vi faktisk mestrer. Hva vi er gode på. Lære oss å leve bedre med oss selv, og dermed bedre sammen med andre. Senke den ytre fasaden, og heve den indre. Skape en harmoni dem imellom. Det gjelder å finne en balanse, rett og slett.

En balanse i livet.

LES OGSÅ:

Les også

Emilia (22) mangler én operasjon for å føle seg som kvinne, men den tilbys ikke i Norge