Det trengs ingen piller for helt vanlige følelser

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I fjor skrev jeg i Drammens Tidende at vi må snakke om psykiske lidelser. I år vil jeg skrive om å ta seg sammen.

Det er kanskje selvmotsigende. På den ene siden ønsker jeg åpenhet rundt vanskelig ting i livet, at ærlighet rundt de såre temaene fører oss lengst. På den andre siden ønsker jeg at vi skal skjerpe oss litt, tørke dritten av knærne og reise oss opp igjen – for det er en del av livet.

Tidligere i sommer skrev forsker i psykisk helse Janne Lund en kronikk i Aftenposten om at det snakkes for mye om psykisk helse, særlig blant unge. Hun pekte på at samtidig som andelen ungdom som rapporterer om psykiske helseplager, har økt, så har også oppmerksomheten rundt psykisk helse økt. Hun spør om alle hjelpetilbudene som har blitt opprettet de siste årene, er en del av selve problemet?

Det fikk meg til å tenke over åpenheten, hvor viktig den er, men også faren for å romantisere faktiske sykdommer. Det er viktig å skille mellom det å ha en dårlig periode og en reell psykisk lidelse.

Vi har alle opplevd at vår mentale helse utfordrer oss, med angst, sorg, stress, fortvilelse, lav selvtillit, sinne og frustrasjon. Det er en del av et menneskelig liv, det er ikke nødvendigvis en diagnose. Dermed skal det heller ikke snakkes som om det var det. For eksempel kan vi i stedet for å si «jeg fikk helt sykt angst», heller si «jeg ble helt vilt redd».

For vi må passe på hvilken terminologi vi bruker, den skal brukes med omhu. Det henger sammen med det å ha respekt for de faktiske sykdommene, og dem som faktisk sliter med det. Såre temaer kan såre.

Tidlig i livet møtte jeg på alvorlig psykiske lidelser, som påførte meg da og nå stor sorg. Sammenfallende med å forstå ordet sykdom, forsto jeg derfor også at min sorg, bare er sorg. Og sorg er ikke en sykdom. Det trengs ingen pille for den. Det trengs å prates om, bearbeides og det trengs å leves med. Det er kanskje også derfor jeg prøver å ikke bruke fagterminologi rundt min egen mentale helse. For den er frisk. Den har levd et 21 år gammelt liv, og dermed er også min mentale helse sammensatt. Med sorg, fortvilelse, usikkerhet og redsel. Sammen med lykke, mestringsfølelse, pågangsmot og selvtillit.

Det er en enorm forskjell på følelser og diagnoser. Kanskje er hele poenget at det ikke nødvendigvis handler om hva man deler, men hvordan man deler det? Jeg tror variasjon av normalitet er et viktig stikkord. For normalitet er så mangt. Normalitet er å ikke ha mistet noen, og normalitet er å ha mistet mange. Normalitet er å tvile, men også å være skråsikker. Normalitet er å gråte lett, og normalitet er å gråte en gang i skuddåret. Dette er det det vil si å være menneske, og du og jeg – er antakelig, og heldigvis, veldig ulike, men likevel innenfor det normale.

Vi mennesker er uhyre opptatt av oss selv. Hvordan vi oppfattes, om vi er godt likt, hvordan vi ser ut. Og av hvordan vi er: for smart, for dum, for lite, for mye? Jeg tror vi har godt av å snu tankegangen om til å tenke at det å være så opptatt av seg selv på den måten er egoistisk. Og egoister er det ingen som liker.

Jeg tror vi har godt av å være opptatt av noe som er større enn oss selv. På den måten glemmer vi egne skavanker og negative tankespinn. Vi kan heller øve på å være selvkritisk med selvkjærlighet og nestekjærlighet. Løfte oss selv og andre opp.

Min stebestefar var veldig god på det: snakke seg selv, og andre opp. Han pleide alltid å si: «i dag har vi vært flinke» hvis vi hadde handlet og vasket badet. Det var liksom mer enn godt nok, og vel så det. Og hvis dama i kassa på Rema 1000 hadde smilt og ønsket en fin dag, så kunne han si at hun «er et FANTASTISK menneske, et godt vesen». Det var mer enn godt nok for å imponere han, en kvaliteter jeg skal tar med meg videre i livet.

For jeg tror livet blir lettere og bedre sånn. Naivt kan du godt kalle det, jeg tror heller at det er veien å gå: å være raus med andre og seg selv.

Mye handler om å være godt rustet for livet, og alt det innebærer. For livet, det er vanskelig nok i seg selv, og å bo i en menneskekropp er innimellom fryktelig slitsomt. Tross alt tror jeg det er lettere å være godt rustet til vinternettene som kommer, dersom vi har hørt om dem før.

Les mer:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken