Dette er mitt knøttlille pip om oppmerksomhet til støtte for en hel rekke små næringer

Av
DEL

MeningerDet er absolutt ikke synd på meg, men det er ikke fritt for at jeg er litt selvmedlidende av meg likevel. For om en drøy måned skulle jeg ha åpnet den utstillingen som jeg har jobbet opp mot i nærmere to år. Dette blir det jo ikke noe av med det aller, aller første.

Mange bekjente har lignende problemstillinger å bale med – og jeg kjenner forskjellige utøvende, skapende mennesker med mer uflaks enn meg selv – både med timingen og sin situasjon. Jeg kan for eksempel fortsatt gå på jobb. Og dessuten har jeg garantert dyktige kolleger som sikkert synes min «bu-hu! jeg vet ikke når min kommende utstilling blir likevel» – er et luksusproblem.

Som alle andre er jeg imponert over innsatsen til alt fra helsepersonell til butikkmedarbeidere, og kort sagt alle som setter egen helse på spill for å holde samfunnshjulene i gang. Til tross for at det ikke ligger for meg å joine inn, så er det fullt fortjent at det applauderes for dem fra landets balkonger.

Jeg mener ikke med dette å sammenligne, jeg verken forventer eller fortjener applaus – og egentlig så handler ikke dette primært om meg. Men selv om det ikke er på liv og død så er selvstendig næringsdrivende i alle varianter nødt til å ta små, personlige risker kontinuerlig – og bare håpe på at det går seg til. Jeg kjenner på en uro på vegne av en verdiskapning som jeg mistenker ikke blir skikkelig sett og verdsatt.

Så på samme måte som jeg lurer på hvordan det skal gå med mine favorittbutikker, puber, kafeer og scener av ulike slag, er jeg redd for at jeg ikke lenger har et galleri å vise utstillingen min på når «kysten endelig er klar».

Jeg registrerer at næringsdrivende og freelansere skal få dagpenger eller noe sånt som jeg aldri har vært borti før. Det høres bra ut, og mye bedre enn ingenting, men seriøst – hvordan skal det gå med alle de private arenaene vi tar for gitt og som jeg er avhengig av – både for business og pleasure? Hva skal leia deres betales med? Vet noen noe jeg ikke vet?

For alt jeg vet blir vi sittende i hver vår stue ut resten av året, og slik som jeg (dessverre) ikke kan tillate meg å bestille herlig takeaway fra mine favorittspisesteder hver dag, kjøpe plater av alle mine favorittartister og bestille en masse klær og den slags akkurat nå, så tror jeg heller ikke den hjemmesittende befolkning generelt tar seg råd til å bla opp noen titusener ekstra for kunst – sånn for å vise sin støtte.

Nei, også her må det nødvendigvis tas grep fra dem som sitter på den virkelig store offentlige pengesekken – og dette er mitt knøttlille pip om oppmerksomhet til støtte for en hel rekke små næringer som til sammen er vel så viktige som Norwegian og SAS. Virksomheter som bidrar med friske, sunne penger til statskassen, men som gjerne havner bakerst i køen hva omfordeling av offentlige goder angår. Hvis dette skulle hjelpe en aldri så liten promille ekstra i den retningen, så vil det være verdt det, ikke minst fordi en promille av oljefondets verdi tross alt utgjør nærmere ti milliarder.

Innlegget ble først publisert på Karlstads Facebook-side, og er gjengitt med tillatelse fra kunstneren selv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags