Arne Nevra skrev et innlegg i lokalavisen i Drammen, Drammens Tidende, 9 januar. Innlegget handler om digitaliseringens og sentraliseringens pris. Nevra er nok tilsynelatende i dette innlegget først og fremst opptatt av omlegging av posttjenesten. Elefanten(e) i rommet er sentralisering og digitalisering.

Jeg registrerer at han avslutter innlegget sitt med at digitalisering blant annet fører til at man mister den menneskelige kontakten. Det er selvsagt vanskelig å være uenig med ham i dette, dvs i utgangspunktet. Som stortingspolitiker må Nevra bidra til å påvirke forventninger politikere har til digitalisering; på nasjonal, regionalt og lokalt nivå. I den offentlige forvaltningen er jo tross alt byråkratiet et resultat av politiske føringer, føringer som Nevra og hans likemenn (og damer) er med på å forfatte. Jeg er derfor ikke ute etter å angripe Nevras meningsytring, men mer å utfordre politikere til å reflektere over digitalisering og gevinstmulighetene det gir. For å ta utgangspunkt i Nevras tittel på innlegget - Sentraliseringens og digitaliseringens pris, ønsker jeg å se litt på det fra et annet perspektiv - Digitaliseringens gevinster.

Teknologi er utvikling. Mennesker er av natur «late» og søker å gjøre ting effektivt. Helt fra vi i sin tid fant opp hjulet har mennesket brukt betydelig tankevirksomhet i å gjøre hverdagen lettere. Dette vil nok neppe stoppe med det første. Teknologi og kunnskap gjør det mulig for oss å finne nye måter å gjøre ting på, det er en kontinuerlig evolusjon. Noen ganger skjer denne evolusjonen som små og hyppige forbedringer/endringer som kan kanskje ikke legger særlig merke til. Andre ganger er den disruptiv, da vil endringene kunne oppleves som store og omfattende. Da vil man merke motstand, både fordi folk ikke helt forstår eller kan forutse potensialet og fordi dette truer manges levebrød. Jeg velger å anse digitalisering som en disruptiv endring fordi den endrer så mye med tanke på hva vi kan utnytte teknologien til.

Og det er jo heller ikke første gang vi opplever en disruptiv endring. Eksempelvis fant James Hargreaves på slutten av 1700-tallen opp en maskin som kunne spinne flere tråder. Andre spinnere brøt seg inn i huset hans og ødela en rekke maskiner. Fordi de fryktet for sine jobber. Ikke nok med det, så oppstod det litt senere også en organisasjon. Ludittene arbeidet systematisk med å hindre fremveksten av teknologi som ville gjøre håndverkerne arbeidsløse.

For hva er egentlig digitalisering? Fortsatt kan det av og til virke som om at mange tror det betyr "å sette strøm på skjemaer", at det er IT. Dette er en (altfor) kraftig forenkling. Digitalisering er et steg i den teknologiske evolusjonen der vi kan, med teknologi som verktøy, endre prosesser for å dekke brukerbehov. Effektiviseringen består gjerne i å fjerne gjentagende manuelle steg i en prosess, å automatisere den. Resultatet kan være at tjenester kan leveres enklere, raskere og ikke minst tryggere til brukerne.  Et annet resultat, som en følge av at teknologien gir oss et helt nytt perspektiv på ting, er at man også kan identifisere nye behov, i tillegg til å eliminere eksisterende. Innovasjon altså.

Les også: - Vi kan ikke bare sitte hjemme og "klikke"

Som Darwin predikerer i sin evolusjonsteori, så er det "survival of the fittest" som gjelder. Ofte feilaktig(?) oversatt til "den sterkestes rett". Det handler mer om at det er den som er best tilpasset som overlever. Dersom en virksomheten ikke tilpasser seg sine omgivelser (feks konkurrenter og teknologi) vil den stå i fare for å bli utkonkurrert. I teorien trekkes ofte Nokia og Canon frem som klassiske eksempler på store virksomheter som ikke hang med, eller forutså, en disruptiv teknologiendring.  Om ikke offentlige virksomheter befinner seg i en liknende konkurransesituasjon som private virksomheter, så ligger det ogser det en forventning at disse også henger med i svingene og forvalter skatteinntekter på en best mulig måte.

Så over til politikerutfordringen. Det er å tenke over hvorfor man digitaliserer. Hvilke gevinster ønsker man å hente. Dersom gevinstene kun skal hentes ut på budsjetter vil dette kunne lede til at effektiviseringen består i å redusere arbeidsstyrken. Da er det ikke til å undres over at man ender opp med "Ludittianere". Digitalsiering fordrer omstilling. Digitalisering innebærer at man kan gjøre det offentlige i stand til å tilby nye tjenester. Eller kanskje, enda bedre, å øke kvaliteten på de tjenester man leverer. Dette kan medføre at sykepleiere får bedre tid til å snakke med sine pasienter, lærere får bedre tid til å jobbe direkte med sine elever, ledere kan bruke mer tid på å lede. Dermed kan man på enkelte områder finne store muligheter til å oppnå det motsatte av hva Nevra hevder er digitaliseringens pris.  For digitalisering vil føre til at mange vil kunne miste større eller mindre deler av sine arbeidsoppgaver. For å hindre Ludittenes gjennoppstandelse er det viktig at man tar omstilling og tilpassing til endre arbeidsoppgaver og mulighetene dette gir med største alvor. At det ikke kun handler om å spare penger og at det gis tid til omstilling.