Det holder ikke å  kalle seg «klimaoptimist», slik Haaning og Opdal Hansen gjør. Det løser null og niks.

Av
DEL

MeningerLa oss være enig i en ting, det er revnende likegyldig om man ønsker å kalle klimakrisa en krise eller bare «en utfordring», så lenge man faktisk handler slik at det gir effekt.

Tore Opdal Hansen og Fredrik Haaning begår en pinlig eventyrfortelling i et innlegg i DT under tittelen «Vi har en klimautfordring, ikke en krise, og den er håndterbar». Det pinlige er at de elegant hopper bukk over en rekke realiteter og ikke peker på konkrete løsninger.

Vi styrer mot tre graders oppvarming, et scenario forskere selv ganske tørt og objektivt beskriver som en situasjon «vi må unngå for enhver pris». Parisavtalen har som mål med maks 1,5 graders global oppvarming. Også en så høy oppvarming vil få dramatiske konsekvenser. For å nå 1,5 gradersmålet må verden halvere verdens utslipp av klimagasser på ca. 10 år.

Det er hyggelig at Høyre i Drammen ser på dette som en «utfordring» og anser det som «håndterbart». Kan de vennligst dele planene med oss andre dødelige?

Det er derimot «mulig» å unngå en slik situasjon gjennom sterk politisk styring, internasjonalt samarbeid, og bruk av ny teknologi å nå 1,5gradersmålet. Men dette krever en radikal omstilling teknologisk og politisk som vi sjelden tidligere har sett. Dette er en omstilling vi i De Grønne gjerne går i bresjen for.

Rød og blå politikk

I innlegget fra Haaning og Opdal Hansen ramses det opp en rekke overfladiske påstander om forskjellen på blå og rød politikk. Blå politikk skal visstnok være næringslivsvennlig, mens rød politikk består kun av politisk detaljstyring, ifølge de to Høyreherrene. Det verden og Drammen derimot trenger er mer grønn politikk. En politikk som ikke forholder seg til gamle politiske dogmer men som søker løsninger ut fra en ny politisk ideologi som setter hensynet til planetens bæreevne aller øverst og fremst.

Både blå og rød ideologi har skapt den klimakrisa vi nå står midt oppi. Det holder heller ikke å kalle seg «klimaoptimist», slik Haaning og Opdal Hansen gjør. Det løser null og niks.

Klimaoptimister og klimapolitikk

Når vi står ovenfor store utfordringer innenfor helsesektoren er det ingen som kaller seg «helseoptimist». Når samferdselspolitikken ikke funker, hører vi sjelden politikere kalle seg «samferdselsoptimister».

Klimaoptimist er et begrep man benytter på seg selv når man ikke er villig til å gjennomføre nødvendige tiltak for å løse problemene, eller «utfordringene» om du vil, men tenker det løser seg selv.

Sannheten er at for å nå 1,5 gradersmålet må ethvert verktøy som faktisk fungerer tas i bruk. Det betyr utbygging av fornybar energi, elbiler, renseteknologi, kollektivtrafikk nye jordbruksformer og etter hvert også karbonfangst og lagring. Det betyr garantert store endringer i hvordan vi handler og forbruker. Det må sterk politisk vilje til. Det må både marked, styring, forbud og tilrettelegging til.

Høyres klimapolitikk fungerer ikke. Utslippene i Norge går opp. Mens utslippene i Sverige har siden 1991 falt med over 26 prosent, har det i Norge økt med 4,5 prosent. Norge er snart det eneste landet i Europa som øker utslippene.

En nordmann slipper ut mye mer klimagass enn en svenske eller EU snittet. Dette til tross av at vi har nesten hundre prosent fornybar energi i stikkontakten og verdens høyeste salg av elbiler. Alt ligger til rette.

Men våre flyreiser, bilreiser, dyre ferier, kjøttforbruk, hytter og hus ødelegger regnestykket allikevel. Dette er faktorer «klimaoptimistene i Høyre» ikke vil røre ved.

Norge har trukket gullbilletten

Også utslippsmessig har vi trukket gullbilletten. Vi er verdens sjuende største eksportør av klimagassutslipp gjennom vår olje og gassnæring, allikevel teller ikke brenning av olje og gass som utslipp i Norge, men i landet dette foregår.

Vi er en av verdens største importører av forbruksvarer fra lavkostland som Kina i forhold til folketall. Men utslippene fra produksjon av produktene teller ikke i Norge, men i landet de blir produsert. Kinas utslipp er derfor vår utslipp. Kina teller både brenning av vår olje og produksjon av våre produkter som sine utslipp.

På tross av alt dette er vi altså helt i verdenstoppen i utslipp, og utslippene øker, under Høyres ledelse.

Opdal Hansen og Haaning refererer til en lokal handlingsplan for klima som den selveste hellige gral for deres klimapolitikk i Drammen. Den handlingsplanen ble iverksatt som et resultat av en interpellasjon fra De Grønne i bystyret. Høyre har dyttet den foran seg hele tiden. Dersom denne planen er den store løsningen, forstår vi ikke hvorfor Høyre har trenert den. Vi forstår heller ikke hvorfor de så aktivt har kjempet imot klimabudsjett og klimaregnskap i Drammen kommune. Skal vi kutte utslipp bør vi tross alt kunne føre et budsjett over dette.


Kamp om klokka

Verden står ovenfor en klimakrise. Det er det liten tvil om. Mitt og De Grønnes fokus er ikke på bruk av ord, men en oppfordring til handling. Der står dessverre Høyre til stryk. For også denne gangen sviktet de. De stemte ikke bare imot bruk av ordet «krise», men stemte imot en rekke forslag til tiltak. Istedenfor velger de å dytte klimasaken foran seg.

Det er trist. For klimasaken er noe som har en tidslinje. Det er en kamp om klokka. Vi skal vinne et kappløp, Høyre tror de er på utflukt.

Artikkeltags