En støvlettsyklists refleksjoner

Foto:

Av
DEL

MeningerJeg er en av dem som kler på meg litt over middels godt når jeg slenger meg ut døra på vei til jobb. Jeg innrømmer også at jeg ofte legger på litt rød leppestift – for å liksom psyke meg opp til dagens etappe og til posisjoneringen i det offentlig rom.

Ikke for det, veien er ikke alt for lang. Snaue tre kilometer… Men jeg insisterer på å sykle: vår, sommer, høst og vinter. I dag var jeg nummer 22 ved telleren i Strandveien, i går nr. 36. Det er ikke så mange igjen av oss nå på vinteren… I alle fall ikke uten neongul sykkeljakke og trikå. Jeg insisterer nemlig på å sykle på en vanlig damesykkel, gjerne i støvletter og skjørt – og med veska over skulderen.

Jeg er vist blant dem det skal bli mange flere av. I følge Buskerudbyen skal 8 % av oss tilhøre gruppa hverdagssyklister i 2023. Vi tar ikke store plassen, har minimalt med utslipp og skal være med på å redde både byen og klima. Tall i strategiske måldokumenter ser fint ut. Men det er nå likevel et sprang fra tallene og dokumentene til sykkelveiene og til det kroppslige arbeidet som gjøres fra de mange sykkelsetene. Det her jeg tenkte å snike inn noen betraktninger.

Les også: Jan Henrys (76) sykkel er for rask for sykkelveiene

Fra mitt flerfargede sykkelsete kan jeg melde om at jeg stort sett opplever arbeidet som positivt. Jeg fryder meg over frisk luft og over friheten som sykkelen gir meg. Jeg innrømmer dessuten at jeg har en barnslig stor glede av å sykle forbi bilkøen langs Strandveien om ettermiddagene. Da føler jeg meg som en vinner. Likevel skal jeg innrømme at sykkelarbeidet er blitt mer utfordrende nå etter at snøen meldte seg.

Det ene er at det rett og slett er mer fysisk krevende å sykle på snø. For å holde balansen og få fart på sykkelen gjelder det å stramme kjernemuskulaturen og legge styrke i tråkket. Nysnø, snøskavler og issvuller er tungt å passere.  

Det andre er at maktforholdene i det offentlige rom trer ennå tydeligere fram når snøen faller. Du trenger ikke være veldig skarp for å se hvem sin framkommelighet det er som prioriteres. Fortsatt er bilen og bussen de ubestridte vinnerne. De siste dagene har jeg syklet langs Strandveien i mye nysnø, og jeg skal innrømme at det ikke var bare lett å verken komme fram eller holde meg på sykkelsetet. Stadig må jeg nedi med foten for å korrigere kursen. Noen ganger har jeg også bare måttet hoppe av sykkelen og gå – når bilveien er blitt brøytet og den brune løse snøen er blitt slengt over på sykkelstien. Samtidig virker det som om det er sånn vi forventer at det skal være. Vi skal sykle, men uten at vi egentlig prioriteres og uten at vi egentlig har noe særlig med rettigheter. Det skal helst gå av seg selv. Jeg skal illustrere det med et par historier.

Les også: Bygg flere bruer over Drammenselva

Her om dagen dristet jeg meg til å ta en litt annen rute til jobb. Framfor å sykle Strandveien, syklet bortover Engene og tok til venstre ned Prins Oscars gate. Etter beste evne la jeg meg i sykkelfeltet der det lå - Puddersnø. Og mens jeg strevde med å holde meg på sykkelen og på riktig side av veibanen kom en bil bakfra og begynte å presse. Etter hvert kjørte den forbi meg og mannen inni liksom hyttet med neven i det han passerte. Hva han mente med denne hyttinga fikk jeg aldri klarhet i - men min umiddelbare tolkning var at jeg hadde å holde meg vekk fra trafikken. Jeg var i veien… Og den godt voksne mannen som satt der i sin godt oppvarmede bil som fylte nesten hele veibanen, følte tydeligvis at han hadde retten til å irettesette.  

En annen dag da jeg kom syklende mot bybrua opplevde jeg kommunens renovasjonsbil svinge inn og parkere på sykkel- og gangstien rett foran Bølgen og Moi. Nå, tenkte jeg… nå er det nok! Nå er det min tur til å si ifra. Så jeg rettet meg opp og sa: «dette er ikke noe sted å parkere – jeg kommer faktisk ikke forbi med sykkelen».  Hvorpå kommunens mann kvitterte: ”du kan jo bare gå”.  «Ja, men jeg sykler, prøvde jeg meg med…» alt for spakt selvsagt..

Hva vil jeg med disse konkrete hverdagsbetraktningene? Jeg er ikke ute etter å peke ut noen fiende. Men jeg vil rette oppmerksomheten mot de selvfølgeliggjorte maktstrukturene i det offentlige rom som får godt voksne menn til å tillate seg i å irettesette syklende damer fra sine myke og varme bilseter. Dette er strukturer som gjør at det for sjelden stilles spørsmål ved hvem som gis prioritet på veier og plasser, når snøen faller, når issvuller skal prioriteres og når søplebøtter skal tømmes. Sist vinter var jeg desperat.  Jeg prøvde det meste av framkomstmidler, også spark – uten at det var spesielt vellykka (les: strekk i låret). Jeg vurderte dessuten alvorlig å kjøpe meg en stor, sterk og aggressiv fatbike.

Når det er sagt, så tenker jeg at det kan da ikke være Drammen kommune, Buskerudbyens eller andre offentlige etaters mening at syklister som meg skal måtte gå til anskaffelse av kraftige og aggressive sykler og generere mer forbruk, for at jeg skal kunne å ta meg fram på veiene vinterstid? I stedet oppfordrer jeg til en diskusjon av maktstrukturene i det offentlig rom, til en omkamp om hvem som til enhver tid skal ha fortrinnsrett – og ikke minst: hvem som skal ha retten til å irettesette… Ja, slik at det faktisk holder for en middelaldrende dame som meg, at jeg utstyrer meg med piggdekk og leppestift, og likevel kommer meg fram …

Alt på torsdag 14.02 er det mulig å kaste seg inn i en slik diskusjon. Da inviteres det til frokostmøte på Rekord Bar kl. 0800-1000, om hvordan sykkelen kan gjenerobre sin posisjon som den ypperste frihetsmaskinen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags