Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For 40 år siden var det beatles-tilstander i Drammenshallen. Det er iallfall slik jeg husker det.
Verdens største rockeband skulle spille i Norge for første gang. Vi som var i på vei inn i tenårene, hadde oppdaget noe nytt. Noe fascinerende, utskjelt og farlig. Et band som hadde maskert seg. Kledd seg i kostymer og var ulike karakterer.
Ingen visste hvem de egentlig var. Det fantes ikke bilder av dem uten sminke. Ingen av lærerne likte dem. Noen lærere mente til og med at KISS representerte et endetidssignal med sin fremtreden, tekster og dramaturgi. I logoen stiliserte de s’ene slik som Nazi-Tysklands paramilitære skrekkorganisasjon hadde gjort.
Mandag 13. oktober 1980 skulle de spille i Drammenshallen. Vi hadde gledet oss i lang tid. Noen foreldre var med, slik at vi som utgjorde Kiss Army på Tangen barneskole fikk en opplevelse vi fremdeles mimrer om.
Dagen etter kunne jeg fortelle rektor om konserten, og jeg la stor vekt på blodspytting, flammer, røyk og raketter fra gitarer. Til og med knusing av en gitar på slutten av konserten. Til min store fornøyelse var rektor og lærere enda mer rystet over KISS-fenomenet enn de hadde vært tidligere.
Ledende kommunepolitikere i Drammen var også rystet. Husker jeg ikke feil, tok mange av dem til orde for at slike band aldri mer skulle få spille i byen.
Denne konserten har vært en av snakkisene i 2020. I alle fall i det medieuniverset jeg tilbringer tid. Samme kveld var nemlig Iron Maiden oppvarmingsband. Et band veldig få hadde hørt om, men som ganske raskt vokste seg til det største og mest innflytelsesrike heavy metal-band noensinne.
I podcasten Gammel Maiden som Radio Rock jevnlig sender, er det flere som har snakket om denne merkedagen, mandag 13. oktober 1980. Mye musikkhistorisk og merkevare-faglig kulminerte den dagen i vårt lille land. Det er verdt noen betraktninger.
La oss starte med konseptet som traff så voldsomt. Hver tenåringsgenerasjon må ha sine egne idoler. Noe som er nytt, noe som oppfattes som rebelsk, helst noe de voksne ikke liker fordi de ikke forstår det. Dersom det oppfattes som farlig, øker idol-potensialet.
Musikkhistorien har mange slike eksempler. Starten er Elvis i 1956. Deretter The Beatles.
Gene Simmons og Paul Stanley startet KISS i 1973. Ni år tidligere satt de litt asosiale tenåringene og betraktet hvordan the Beatles ble et fenomen. Det satte dem på sporet av å bli musikere. Et band ville ganske sannsynlig gjøre dem mer populære. De slet og det gikk ikke veien før de kom på sporet av å flytte beatlesessensen inn i et annet univers. Fire personer som utgjorde en helhet, samtidig som hver enkelt var et del-univers av denne helheten.
Gene var flaggermus, en demon, den farligste av dem. Paul var kontrasten. En «mors-figur», konverserende, androgyn skikkelse. Det var lett for jentene å like Paul. Kanskje inspirert av hvordan Paul McCartney ble tolket i the Beatles’ tidlige fase? Ace Frehley spilte sologitar og var en sjelden gang vokalist. Hans kostyme var astronautaktig, og kallenavnet var Space-Ace. Det var Ace som fikk røyk og raketter ut av gitaren.
I KISS-konseptet var han tydelig inspirert av George Harrison-rollen. Mange av oss gutta som gikk dypt inn KISS-universet, var spesielt begeistret for Ace. Peter Criss som var den opprinnelige trommeslageren, var sminket som en katt, og hadde Ringo-rollen.
I Drammenshallen den kvelden var Peter Criss erstattet av Eric Carr. Den nye trommeslageren hadde også fått en identitet fra dyreriket, en rev. Ganske så fantasifullt.
Lite ante vi den kvelden at KISS-merkevaren var i ferd med å forvitre. Suksessen de hadde hatt med låta «I Was Made for Lovin’ You» året før, hadde bidratt til å fremmedgjøre dem fra den harde kjernen av fans hjemme i USA. Ikke nok med det: Nå hadde de gitt ut et album som var mykere enn de noensinne hadde gitt ut.
På albumet «Unmasked» var det en ballade som het Shandi. Søt og fin, populær hos jentene. De to siste albumene solgte massivt i Europa og Australia. To markeder de nå skulle erobre. I lille Norge var vi ikke så bevandret i denne fortiden. Vi hadde nettopp oppdaget KISS, og kunne ikke forlate dem etter bare ett år.
Ja, Unmasked var mykt. Men Ace hadde vel et par tøffe låter der, hadde han ikke? I realiteten hadde de tatt skade på sin kunsteriske sjel i jakten på hits og å tekkes et større marked.
Når vi den kvelden fikk høre Iron Maiden, fikk vi presentert et lydbilde og et band som virket kompromissløst. Der var det ikke noen ballader å spore. Noen måneder etter slipper Iron Maiden albumet «Killers». På coveret har de sin maskot Eddie, hvor han med øksen i sin hånd er i ferd med å drepe noen. Med låter som snart blir kategorisert som «the new wave of British Heavy Metal» er det Iron Maiden som har overtatt klærne til KISS-gutta mens de var ute og badet i den tidsriktige disco-rock-pop berømmelsen.
Den bibelske avveiningen mellom å skaffe profitt og leve opp til andre idealer er kontinuerlig til stede for et band som har kommet til topps. Det var stor stas for oss unge tungrock-fans å oppleve at «I was made for lovin’ you» og «Shandi» ble spilt på ungdomsdiskoteket i Strømmhallen og på Nesvang. Men KISS hadde ikke noe der å gjøre. Selv et ungdomsdiskotek skulle konseptmessig være deres bortebane.
De som kan sin Iron Maiden-historie, vil nok minne om «Wasted Years» og «Can I Play With Madness». Var ikke de låtene svært så populære på andre halvdel av 1980-tallet? Hadde ikke Maiden lært noe, og tok de skade på sin sjel av dem?
Forskjellen er at selv de mest populære Iron Maiden-låtene er umulig å danse til. Så brutal er forskjellen.
Det er lett å snakke om store amerikanske og britiske fenomener. Hvordan kan norske artister relatere seg til disse historiene? Vår tid byr på en medieteknologi som er internasjonal og gratis. Youtube, Facebook, Instagram, Tiktok og websider gjør det mulig å være spisset på en helt annen måte enn tidligere. En artist kan i prinsippet treffe den samme målgruppen på tvers av land og verdensdeler. Man kan tjene penger på å være smal på en helt annen måte enn markedslogikken dreide seg om tidligere.
Kampen på et marked er en kamp om posisjoner, og dermed om annerledeshet. Annerledesheten drives av konflikter og er mest effektivt når det er klare motsetninger. KISS var mestre i dette.
I Drammenshallen for 40 år siden ble også svakheten i styrken synlig. Vi kan altså lære mye fra den kvelden.
Les også:
Verdens største artister i hallen
