KOMMENTAR: I går presenterte Drammens Tidende en slags statusrapport blant klubbene som lever i skyggen av Strømsgodset, Mjøndalen og Birkebeineren.
Nå skal jeg ta diskusjonen ett hakk videre og forklare grunnen til at flere klubber ikke følger IBK opp i 2. divisjon.
Det største klasseskillet i norsk fotball er mellom 2. divisjon og 3. divisjon. Gapet blir større for hvert år som går – både sportslig og økonomisk. Nivå tre er blitt en del av toppfotballen, og det er ikke uvanlig at klubber opererer med budsjetter på tosifret antall millioner.
Notodden har for eksempel like høyt budsjett som Mjøndalen – 13 millioner kroner. De siste årene har flere av de nyopprykkede klubbene klart seg fint i 1. divisjon. Det sier sitt.
Det blir stadig vanskeligere å ta steget opp fra 3. divisjon.Men klubbene prøver. Gang etter gang etter gang. Jeg mistenker at mange egentlig ikke vet hva som kreves. Verken i det å rykke opp eller bli værende der. Vyer og ambisjoner er vel og bra. Det skaper engasjement.
Men hvor realistisk er det at Drammen og Modum skal rykke opp i 2014? Ikke veldig. Først må de få orden på sin egen treningshverdag. Skape en prestasjonskultur – og la den virke en stund. Der har klubbene et langt lerret å bleke.
MFK er nærmest. Det snakkes varmt om trener Benny Olsen og det er bra oppmøte på treningene. Men kvaliteten er ikke god nok. Ikke i et 2. divisjonsperspektiv, som de ønsker å sammenligne seg med. Modum FK har et totalbudsjett på 1,3 millioner kroner – klart mest av de lokale 3. divisjonsklubbene. Da holder det ikke å ligge på 4. plass – seks poeng bak serielederen. De får for lite ut av pengene.
Både Modum og Drammen har tidligere begge vært i 2. divisjon.De har prøvd, feilet og rykket ned med røde tall. DFK rotet seg helt ned i 4. divisjon før de kom på beina igjen. Man må formode at klubbene har lært litt på veien, men de uttalte målene om 2. divisjon gjør meg usikker.
DFK ligger for øyeblikket 15 poeng bak serieleder Ørn Horten. I fjor endte de 32 poeng (!) bak Lyn. Likevel snakkes det om opprykk i 2014. Da holder det ikke med spillere som er på sommerferie når høstsesongen starter opp.
IBK messet også om opprykk i flere år før de klarte det i 2011. Bare tøv selvsagt, fordi fundamentet ikke var i nærheten. De var lenge naive der oppe i skogen.
Først da dyktige Kenneth Dokken kom inn som trener i 2008 begynte det å skje ting. Han brakte inn en toppfotballmentalitet og gjorde noe med treningshverdagen. Bygde sakte, men sikkert en kultur – i samarbeid med støtteapparatet. Timingen var også god, i og med at fremgangen til SIF og MIF medførte at gode spillere måtte finne en ny arena, samtidig som IBK kunne øke sin sportslige og økonomiske ressursbruk. Denne kulturen lever fremdeles på Årbogen.
Personlig er jeg usikker om det er plass til enda et lokalt lag i 2. divisjon.
Alt legges til rette for spillerne, og da kan du som leder og trener også stille tøffere krav tilbake. Jeg tror ikke du klarer å bygge en god nok treningskultur før du er i posisjon til å stille disse kravene. I mange lokale klubber er useriøse hobbyspillere premissleverandører, mens trenerne er fornøyd bare det kommer nok folk til å spille to lag mot hverandre. Resultatet blir deretter. Personlig er jeg usikker om det er plass til enda et lokalt lag i 2. divisjon.
IBK rykket opp med 69 poeng i 2011 – fem poeng mer enn Lyn vant med i fjor. IBK gikk opp med et lag som allerede holdt 2. divisjonsstandard. Samme gjorde MIF i 2006. DFK og Modum er dessverre ikke klare for nivået. De har ikke tempoet inne. Derfor etterlyser jeg en mer realisme i ledernes høye ambisjoner.
For mange er for opptatt av kortsiktige resultater. Jeg mener de begynner i feile ende. For å oppnå resultater må man først fokusere på hvordan resultatene skapes. Grunnlaget legges hver eneste dag på treningsfeltet – ikke med flotte ord på et papir.