Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
La oss strekke oss bedagelig tilbake og gjenoppfriske noen av de ordene og uttrykkene som preget en tøddel av vår hverdag på 60- og 70-tallet (forrige århundre), men som i dag ikke har status som naturlige førstevalg som uttrykk for våre inntrykk.
Disse ordene og vendingene har, i flere tilfeller, vandret ut av språket – og befinner seg på et språklig avfallsdeponi. Men vi gæmlisene husker dem (kanskje).
Da vi vokste opp, hørte jeg ofte fattern omtale en mann (det var gjerne en mann) som hvass; det betød at han var dyktig, dugandes, proff på sitt felt. – Han er hvass, sa fattern. Det kunne gjelde Bjørn Wirkola eller en kollega.
Og det motsatte, altså en fyr som ikke helt fulgte reglene eller som var litt mindre dyktig enn ønskelig, han var en «type 2B». Jeg hørte aldri om «type A1», men opptil flere fikk betegnelsen «type 2B». Det var altså ikke et helt system, en rekke med tall- og bokstavkombinasjoner. Kun 2B.
Mer av Jan Ovind:
Leste Coctail i Bragernes kirke
Historien om min munn
Vi gutta og jentene gossa oss når andre dummet seg ut. Det var ikke pent å gosse seg, altså å hovere over andres elendighet, men vi var kun mennesker – med den bagasjen det medfører.
En kamerat kunne være gem; i dag hadde vi sagt grei eller kul eller noe i den duren.
Etter at snøen hadde falt, falt vi for fristelsen til å kryne hverandre, det vil si å gni snø hardt inn i fjeset på et offer (angrep bakfra) eller å dytte vedkommendes hode ned i snøen til han (aldri hun) hikstende og tom for oksygen veivet med armene og bena for å signalisere at enden var nær.
Vi hørte på Radio Luxembourg med blant andre Tony Prince (som forøvrig opptrådte som DJ på Blix for mange år siden), vi spilte inn store lydbånd på båndopptaker (Tandberg) og vi var ganske så kry da vi fikk kassettspiller, et lite teknisk vidunder som gjorde at du kunne bringe med deg den musikken du ønsket dit du ville. Noen ganger oppsto det båndsalat, båndet krøllet seg ut av kassetten og inn i maskinen - en situasjon som kunne reddes, men som også kunne føre til regelrett kassetthavari.
Vi hadde gedigne slengbukser fra høsten 1968, husker jeg. En kamerat av meg var så tynn og lang at han brukte 28/36, og i likhet med ham og alle andre dro vi buksene så høyt opp i livet som vi maktet. Det kunne gå på det intime skaperverket løs.
Fra 1975, etter prøvesendinger i noen år, ble fargefjernsyn innført i Norge, altså levende bilder på skjerm med naturlige farger. Inntil da hadde vår fjernsynsverden utelukkende fremstått i svart/hvitt.
Venstre og Senterpartiet stemte mot innføring av fargefjernsyn i Stortinget, og Dagbladet gikk imot – på lederplass. Man var redd for at det ville bli for virkelighetsnært og inntrengende i folks hjem.
Mens de voksne drakk pjolter (brandy eller whisky og selters/soda), utviklet vi gutta bakvendtspråket vårt, som var så enkelt at man byttet forstavelser på to ord. Dak spreme = sprek dame.
Ved å prate bakvendt, følte (antok) vi at vi kunne omtale enhver i vår nærhet med bramfri utestemme, uten at de forsto bæret av det.
I køen til skiheisen på Kongsberg skisenter, slang vi om oss med høymælte bakvendtbeskrivelser, gjerne om fjonge frøkner som (også) omga oss på vei mot heissetet. – Ro på den sempa! kunne vi utbryte, forvisset om at det ble mellom oss bakvendtbrukere. Og følte vi oss helt uovervinnelige og overstadige grunnet en overdose av vinterluft, kunne det renne ut av oss: - Pune fipper!
Men da var grensen nådd, og vel så det.
Og med det ønsker vi en løn firdag.
Flere spaltister:
Noen holder orden på meg
Prisen for å vinne prisen
